Jeg føler meg nærmest presset til å klippe strengen. Det på tross av at vi alltid har fått høre, det at vi bestemmer over vår egen kropp. Istedenfor møter jeg fordommer fordi jeg ikke vil klippe strengen. Folk ser på meg som egoistisk, fordi jeg nekter å klippe strengen. Noen mener jeg ikke vil klippe strengen, fordi jeg ønsker å holde mulighetene åpen dersom jeg skulle finne en annen partner i fremtiden. Dette er vondt å høre, for det er så langt unna sannheten som du kommer.
Dette er nemlig et valg jeg tok lenge før jeg traff min samboer. Riktignok har min livssituasjon endret seg drastisk siden da, men mine tanker om å kutte strengen er de samme. Det betyr ikke at jeg og min samboer er uenige, tvert imot. Vi er skjønt enige om at vi ikke vil ha flere barn, men det betyr ikke at jeg må kutte strengen av den grunn. For meg betyr dette mye mer enn å gjøre meg selv utilgjengelig for flere barn, eller å være åpen for flere barn i fremtiden.
Dette valget ble som sagt tatt langt tilbake i tid, da noen av mine nærmeste kjempet for å få barn. Det største ønske de hadde i livet var å få barn, men dessverre er det ikke alle som kan få barn. Jeg var tett på situasjonen, jeg observerte skuffelsene og jeg merket meg hvordan dette påvirket disse personene i hverdagen. Dette var første gang jeg forstod at barn, ikke var noe alle kunne få. Det var da jeg tok valget, dersom jeg kunne få barn skulle jeg aldri klippe strengen.
Jeg forstod nemlig det, at alle som kan få barn er veldig privilegerte. Derfor bestemte jeg meg for, at dersom jeg hadde fått den gaven å kunne få barn. Ja, da skulle jeg aldri kvitte meg med den gaven. Jeg hadde følt meg helt forferdelig, dersom jeg hadde kuttet strengen nå. Skulle jeg da sittet her på min høye hest, med fire herlige barn i hus. Mens andre kjemper en innbitt kamp for å få det ene barnet de ønsker seg. Nei, det hadde jeg aldri klart.
