Som barn gruet jeg meg alltid, til første skoledag etter ferien. Ikke fordi jeg gruet meg til skolen, men jeg visste at temaet første skoledag, var å fortelle om sommerferien. For selv om jeg alltid satt igjen med gode minner fra ferien, visste jeg at jeg ikke kunne måle meg med de andre klassekameratene. Jeg hadde ikke vært på Maldivene og ridd på skilpadder. Jeg hadde ikke vært i Syden og drukket barnedrinker fra glass med fargerike paraplyer oppi. Derfor hendte det at jeg måtte smøre på litt ekstra.
Mine foreldre skilte seg da jeg var veldig ung. Derfor bodde jeg sammen med moren min i Larvik. Sammen med søsteren min, delte jeg et rom i en liten leilighet på Skreppestad. Min mor var hjemmeværende på denne tiden og det var ikke alltid økonomien strakk til. Til tiden måtte vi faktisk velge bort pålegg, om vi ønsket oss lørdagsgodtet vårt. Det var slik det var på denne tiden, vi tenkte aldri noe over at vi hadde dårlig råd. Men dette medførte at vi ikke hadde råd, til dyre og fine ferier i inn og utland.
Men allikevel elsket vi sommeren, fremdeles sitter jeg igjen med mange fine minner. Men sammenlignet med de andre i klassen, var ikke dette som ferieminne og regne. Derfor hendte det at jeg måtte lyve litt på ferieminnene, ikke at jeg fortalte om flotte ferier i utlandet eller noe sånt. Jeg pyntet bare litt på sannheten, ut i fra de tingene vi hadde gjort. En av de løgnene jeg husker aller best, var hentet fra den fantastiske reisen mellom Horten og Moss, nemlig på Bastø fosen.
For meg var denne turen veldig minnerik, men i det større bildet ble den bare en fis i havet. Derfor måtte jeg smøre på litt, så istedenfor en rolig tur over i fint vær og flott sjø. Var det dramatisert til et forferdelig regnvær og mange meter høye bølger. Det hele eskalerte i at alle passasjerene måtte evakueres, litt som på Titanic, var det livvester og redningsbåter i vannet. Historien ble veldig god, men den var langt ifra sann. Men hva gjør man ikke for å passe inn og gi seg selv noen minutter i søkelyset i klassen.
