Kan vi være helt sikre på at dette er det rette for oss?

032419_1624_Vierblitten1.jpg

Man skal lete lenge for å finne et folkeslag som er mer dømmende enn oss nordmenn, man skal på ingen måte skille seg ut fra resten av samfunnet og så fort man gjør noe som ikke alle andre ville gjort. Ja, da kommer spørsmålene. Jeg har aldri likt å være helt A4, men så har jeg heller aldri brydd meg nevneverdig om hva alle andre mener om meg. Men, jeg skal innrømme det, jeg begynner å bli lei av alle spørsmålene om vi er sikre på hva vi egentlig driver med. Nå som vi venter vårt andre barn, på kort tid.


Fra kjærester til foreldre på 11 måneder.

Da jeg møtte min samboer for to og et halvt år siden, hadde jeg ingen ide om at mitt liv skulle endre seg så drastisk. For det å skulle bli stefar til to barn, var utfordring nok for min del. Det å gå fra å kun ha seg selv å tenke på, til å plutselig være en familiemann med masse ansvar, var ikke lett. Samtidig var jeg fast bestemt på at dette var jenta i mitt liv, jeg var villig til å gjøre alt for å få dette til å fungere og sakte men sikkert har jeg vendt meg til å elske rollen som stefar.

Jeg hadde ikke mer en rukket å vende meg til rollen som stefar, før neste utfordring stod og banket på døren. Jeg hadde vært sammen med min samboer i to måneder, da jeg fikk nyheten om at min samboer var blitt gravid. Vi hadde ikke engang lært hverandre ordentlig å kjenne, vi hadde ikke rukket å bli helt trygge på hverandre ennå og nå satt vi her med en graviditetstest som var positiv. Det tok ikke lange tiden, før vi begge var enige om at dette var noe vi begge ville.


Så ble fire til fem, over natten.

Januar 2018 kom min første datter til verden, jeg og min samboer var så lykkelige som vi kunne bli. Nå hadde vi nok et familiemedlem vi kunne elske og jeg skal innrømme at opplevelsen av å bli far, fristet til gjentagelse. Min samboer som nå hadde født tre barn, var derimot helt klar på det at dersom jeg skulle få flere barn, ble det uten henne. Vi slo oss derfor til ro med at tre barn var mer enn nok, jeg hadde riktignok bare et biologisk barn, men jeg elsker mine stebarn som om de var mine egne.

Det var lite som tydet på at vi kun hadde vært sammen i litt over et år, der vi gikk rundt og bar på barnet vårt hjemme i stuen. Det føltes som om jeg hadde kjent min samboer hele livet, vi hadde kanskje gått fort frem i svingene for å bli kjent, men det føltes bare så naturlig og riktig. Da vi flyttet til Stavern sammen, føltes det som om vi endelig var en komplett familie. Det slo vi oss også til ro med, vi visste at vi ikke skulle bli noen flere familiemedlemmer, men så kom sjokk nummer to.


Sjokk nyheten.

Om det hadde vært et sjokk første gang min samboer ble gravid, ble det om mulig et enda større sjokk, da det viste seg at hun var gravid igjen. Skulle vi virkelig utvide familien med nok et familiemedlem? Selvfølgelig skulle vi det, for når ting først hadde blitt som det hadde blitt, var vi fast bestemt på at dette var det vi ville i livet akkurat nå. Men om vi var sjokkert over nyheten, skal det sies det at det var andre enn oss som ble enda mer sjokkerte.

Hvordan kunne vi være sikre på at dette var det rette, når vi kun hadde vært sammen i et og et halvt år. Hvordan kunne vi ønske oss nok et barn, når vi hadde en barnehage her hjemme fra før. Jeg vet ikke om folk ikke tenker over hva de sier, eller om folk er så besatte av å være «normale» til at dette ble et problem. Det er vi som har fått denne gaven, det er vi som har valgt å benytte muligheten og det er vi som skal ta oss av alt av «problemer» vi måtte støte på underveis.

Share on facebook
Facebook
Share on google
Google+
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *