Jeg kan kjenne det vibrerer i lommen, i det jeg tar opp telefonen lyser det mot meg. «Barnehagen ringer». Jeg kjenner med engang at pulsen stiger, man rekker å tenke mye på de få sekundene det tar å ta telefonen. Har hun skadet seg eller har hun satt noe i halsen? Vi foreldre tenker ofte alltid det verste. Jeg svarer telefonen med en svak stemme, i andre enden av røret kan de fortelle at min datter er blitt syk. Hun er rett og slett nødt til å reise hjem fra barnehagen.
På en måte er den beskjeden en lettelse, på en annen måte er det aldri gøy når barnet ditt er sykt. Jeg haster av sted i bilen for å hente henne, noe som alltid er like spennende. Ikke det at jeg tviler på barnehagens vurdering, men barn er veldig tydelig i kroppsspråket sitt. Derfor kan det være ganger da barnet ikke er helt i form, men så fort de kommer hjem er de seg selv igjen. Andre ganger er de skikkelig dårlige og legen må oppsøkes dagen etter.
Denne gangen fikk jeg veldig vondt av henne, denne gangen virket hun virkelig syk. Øynene var hovne og snørr rant ut av alle kroppsåpninger. Lille jenta til pappa var virkelig syk, hvert fall helt til vi passerte dørstokken hjemme. Da var det som å skru på en motor, hun spant over gulvene opptil flere ganger. Praten gikk i et, hun ville leke og hun skulle i hvert fall ikke slappe av. Det er nokså typisk det der, de er litt for syke for barnehagen, men alt for friske til å være hjemme.
Flere som kjenner til denne problemstillingen?
