Med en samboer som ikke merket riene, ble det en hektisk fødsel.

021119_1851_Detstorenav1.jpg

Det er nå seks måneder siden vi fikk sjokkbeskjeden, for etter en kjapp tur på tissestaven, kom bekreftelsen vi hadde fryktet. Vi skulle nå berikes med nok en apekatt, her i vår lille dyrehage og det var en tanke som skremte oss litt i starten. For etter at et omfattende HMS system var iverksatt og tilsynelatende viste seg å fungere, måtte vi nå tenke nytt. Men etter et kjapt drøftelsesmøte, var vi nå overbevist om at dette kom til å passe livene våre helt perfekt, akkurat nå.

Etter å ha satt meg ned, klappet meg selv på skulderen for vel gjennomført, kom sjokket til meg på nytt. For første gang i livet hadde jeg håpet at min mor hadde rett når jeg var liten, den gangen hun fortalte meg at alle barn kom levert på døren av storken. Men i voksen alder, har jeg innsett at det kun pizza og matkasser som leveres rett på døren. Dermed hadde jeg glemt det viktigste punktet av de alle i HMS boken, nemlig fødselen.

Det fikk meg til å tenke på vår første fødsel sammen og akkurat den historien tenkte jeg å gi dere her i dag.


Vår fødselshistorie.

Rakettene var skutt opp, et år var blitt til et nytt år og endelig kunne vi tørke svetteperlene fra pannen. Vårt største mareritt var unngått, for når lille Kent ikke klarer å levere til tidsfrister, var det lenge stor fare for at barnet vårt skulle bli født helt på tampen av 2018. Men lille Kent, som ofte blir beskyldt for å være til liten nytte, hadde virkelig levert varene denne gangen. For isteden for å føde helt på tampen av året, var det nå klart at vi kom til å bli foreldre helt i starten av året.

Den første dagen i året, startet med at jeg våknet av noen merkelige stønnelyder ved siden av meg. Først var jeg litt redd for at jeg hadde overrasket min samboer i en våt drøm, men kroppsspråket hennes fortalte meg noe helt annet. Først da slo det meg, vi var nå kommet to dager over termin og de lydene jeg hørte indikerte noe helt annet. Her var det tydelig at noe helt annet og mye vakrere var på gang, så her måtte jeg ta mine forhåndsregler og trå veldig forsiktig.

For jeg hadde fast plass innerst i sengen, derfor hadde jeg gjort klar en evakueringskoffert til den dagen det skulle skje. Oppe i kofferten hadde jeg både gummistøvler og vadebukser, for til å være relativt ulært innenfor temaet fødsel, hadde jeg sett meg nødt til å lese meg litt opp på temaet. I følge wikipedia og google, skulle det nemlig fosse vann ut av min samboer når ting var i gang, så i fare for å vekke henne kledde jeg på meg alt utstyret veldig forsiktig og listet meg ut av sengen.

Vel ute av sengen, så jeg ut til å ha kommet meg unna det verste. Jeg må ha sett ganske dum ut, der jeg stod med vadebukser og gummistøvler på sengekanten, når min samboer våknet. Hun lurte naturlig nok på, hva i helvete jeg drev med, men sant og si hadde jeg ikke noe godt svar på dette. Stønningen og de store smertene, viste seg å være falsk alarm, eller i beste fall et forvarsel på hva som ventet oss senere denne dagen.


Jeg tror det kan være i gang.

Etter å ha ristet av meg skuffelsen over at ting ikke var i gang, kunne jeg med trygghet ta av meg evakueringsutstyret igjen. Dagen var ennå ung, så jeg startet å planlegge dagen uten fødsel isteden. Det var i alle fall Liverpool kamp klokken 1600, så sånn sett var det godt at ting ikke var i gang, for jeg har hørt rykter om at tv-ene på sykehuset er fryktelig små og sender dårlige signaler. Derfor kunne jeg nå se frem til en god kamp, hjemme i min egen stue og med gode signaler på tv-en.

Klokken ble til slutt 1600, hymnen «You`ll never walk alone«runget i stuen og kanskje var det, det som satte i gang det hele. For under hele kampen ble vi sittende å stønne om hverandre, jeg for misbrukte målsjanser og min samboer på grunn av smertene. Med kun fem minutter igjen av kampen, sa min kjæreste at hun trodde ting var i gang. Jeg fant igjen frem evakueringskofferter og foreslo at vi ringte til sykehuset. Dette var hun enig i, så vi tok frem telefonen og tastet nummeret.

De i den andre enden av røret, trodde ikke at noe var i gang ennå, men om vi ville kunne vi komme inn for en sjekk. Så etter en liten tur på butikken, en liten tur innom svigermor med de andre barna, kunne vi endelig skimte inngangen til sykehuset. Der ble vi vist rett til et undersøkelsesrom og for første gang slo det meg at forplay er ganske oppskrytt når det kommer til sex, for her var det rett på sak for å si det sånn.


Nå var det alvor.

Om jeg hadde vært redd for å skade henne med lille Kent før, skulle jeg fort få beina godt plantet på jorda. For med en hel hånd oppi perleporten, var jeg ikke i nærheten av å stille opp med det samme på fredagene. Da legen til slutt var ferdig, kom beskjeden om at det var 6 cm åpning. Derfor slo jeg meg kjapt til ro igjen, dette kom til å bli en lang natt, for seks cm omkrets måtte da minst jeg ha servert henne tidligere også. Men det var der jeg misforstod.

For åpningen jordmor snakket om, var åpningen helt der inne, på steder jeg aldri før har fått gleden av å besøke. Det visste seg at dette kom til å gå fort, for vi ble hastet inn på fødestuen og der skulle vi ikke være lenge. Jeg hadde forberedt meg på lange timer, med mangel på mat og drikke og derfor hadde jeg sikret meg en skikkelig baguette med roastbiff og greier vet du. Men ikke før hadde jeg tatt av papiret rundt baguetten, så hørte jeg min samboer skrike «Kan jeg presse nå»

I helvete tenkte jeg, kan jeg ikke få spise baguetten min i fred. Dette er tross alt første gang jeg er med på en fødsel, gi meg nå litt tid til å forberede meg skikkelig nå. Jeg fungerer dårlig uten mat, så dette trengte jeg akkurat nå. Men ikke før hadde jeg rukket å si ordet baguett, så hadde min samboer dratt meg opp fra godstolen og klistret seg fast i hånden min. En hånd jeg i ettertid var usikker på om kom til å våkne igjen, for hun holdt så hardt at hånden min sovnet under fødselen.

Ting gikk så utrolig fort, jeg rakk ikke engang å tenke på at jeg var med på en fødsel. For bare 45 minutter senere satt jeg der, med en datter i hendene og tørket tårene som rant nedover kinnet mitt. Det var en av de fineste, skumleste og spesielle tingene jeg har vært med på noen gang og på en måte gleder jeg meg litt til neste fødsel også, men jeg tørr ikke si det høyt til min samboer.

Les også disse innleggene:

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *