Jeg kjente blodet strømmet igjennom kroppen, jeg kunne knapt tro det jeg nettopp overhørte. Riktignok hadde jeg hatt en stressende morgen og humøret var kanskje ikke helt på topp denne dagen. Men jeg stod ovenfor den ultimate medisinen mot dårlige dager, jeg var nemlig i ferd med å levere min datter i barnehagen. Men i dag var jeg helt på bristepunktet, jeg var kun sekunder unna å eksplodere og det foran min egen datter og flere andre barn. Kanskje var det nettopp det som holdt meg tilbake, for på en eller annen måte klarte jeg å holde meg selv i skinnet.
Nå høres jeg kanskje ut som en morgengretten lemmen her jeg sitter, men jeg lar meg faktisk ikke irritere så lett. Det skal litt til før jeg hever stemmen og sier ifra, i hvert fall ovenfor folk jeg egentlig ikke kjenner. Men denne situasjonen var helt absurd, den kom som lyn fra klar himmel og julekvelden på kjerringa. På en og samme tid. For en ting er hva du tenker inni deg, selv om dette ikke er greit å tenke engang i mine øyne. Noe annet er hva du sier og i hvert fall ovenfor barna dine. For i mine øyne er dette direkte mobbing.
For midt foran alle de andre barna og noen foreldre, klarte denne moren å lire av seg noe av det verste jeg har hørt. «Stakkars, må du leke med de rare barna i dag også». Kall gjerne de andre barna for søte, kall dem gjerne for skjønne, men for all del. Ikke kall andre barn for rare. For det første sier det litt om dine holdninger, for det andre sier det litt om hvilke holdninger du lærer dine barn. Det er ikke rart at det fremdeles mobbes her i landet, når det finnes foreldre med disse holdningene.
Kanskje hadde også du en dårlig morgen, kanskje var det ikke slik du mente det. Men for oss foreldrene og de andre barna rundt, høres dette direkte ut som mobbing av andre barn.
