Takk, for at jeg var et skilsmissebarn!

042319_1615_Jegblemisha2.jpg

Jeg har aldri tenkt så mye over det, det at jeg er ett skilsmisse barn.

Jeg var bare 5 år gammel, da mine foreldre gikk ifra hverandre. Kanskje var jeg ikke gammel nok, til å forstå at dette var vondt. Men det jeg husker fra min tid som skilsmisse barn, var så fantastisk at jeg ikke ville vært foruten denne perioden av livet mitt. Alle de tingene som for mange kan være vonde, føltes så naturlig og riktig for min del.

Det høres kanskje rart ut, kanskje sårende for noen. Men sett i ettertid, er jeg glad for at mine foreldre gikk ifra hverandre. De tok det valget de gjorde, det valget de mente var det rette. Mange mener man må holde sammen, for barnas skyld. Men jeg mener det er stikk motsatt, for ofte kan det være bedre å gå ifra hverandre, for barnas skyld.


To hjem fylt med kjærlighet.

Jeg hadde ikke bare et hjem, jeg hadde to hjem fylt med kjærlighet. Jeg hadde ikke bare to foreldre, jeg hadde steforeldre i tillegg. Jeg følte meg alltid velkommen hos begge to, de lot oss barna ta valgene om hvor vi ville være og aldri ga de oss skyldfølelse for å velge verken det ene, eller det andre. Det er jeg veldig glad for.

Dette gjorde at vi følte oss hjemme, uansett hvor vi var. Vi fikk oppleve hverdager, ferier og alt uten å føle på dårlig samvittighet. Vi barna ble aldri blandet inn i noe vondt, for oss handlet dette kun om dobbel kjærlighet på alle mulige måter. Dette skal mine foreldre ha mye av æren for, de er store forbilder for meg, nå som jeg selv er blitt stefar for to flotte barn.

Vår jobb er å gjøre deres barndom like lykkelig, de skal få være barn og ikke en del av skilsmissen

Share on facebook
Facebook
Share on google
Google+
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *