Det å bli pappa, er noe av det vakreste verden har å by på. Men samtidig starter en tid, full av bekymringer.
Etter at jeg ble pappa, er jeg blitt mye mer bekymret for alt mulig. I starten bekymret jeg med for om hun fikk puste, eller om hun hadde teppe over ansiktet når hun sov. Nå som hun er blitt litt eldre, bekymrer jeg meg for at hun skal dette å slå hodet, eller at hun skal sette ting i halsen. Dette er nok en del av det å bli pappa, men for vår del startet bekymringene allerede på sykehuset.
Jeg husker fremdeles lukten av nyfødt baby, den varme huden hennes som klamret seg fast til brystkassen min. Jeg kjente en form for forelskelse, der jeg holdt min datter for første gang. Det var så godt å kunne gi henne trygghet, selv om jeg ikke var helt trygg på papparollen ennå. En sykepleier entret rommet, visste oss vei til familierommet og først da vi var helt alene, følte jeg at vi var blitt foreldre. Nå gledet vi oss bare til å komme hjem, skape trygge rammer hjemme og gi barnet et godt hjem.
Natt ble til dag og kun en legesjekk gjenstod før vi kunne reise hjem. Bagen var pakket, parkeringsbilletten var i ferd med å gå ut og nå var det bare minutter igjen til vi kunne reise fra sykehuset. Men gleden la seg fort, da legen kunne fortelle om at de hadde funnet en hjertefeil hos Ynwa Sofie. Jeg hadde selv vært hjertesyk da jeg var barn og derfor kjente jeg frykten krype oppover ryggen min i det vi fikk beskjeden. Dette er beskjeden ingen foreldre vil ha, men vi måtte håndtere den på best mulig måte.
Jeg kikket på min datter, hun lå i sykehussengen og suttet på en flaske. Det var omtrent i dette øyeblikket, at farsrollen ble tydelig for meg. Plutselig kunne jeg se likhetene, plutselig kjente jeg på bekymringene og et intenst ønske om at alt skulle gå bra. Akkurat i det øyeblikket, entret også sykepleieren rommet. Hun fortalte at hjertelegen var klar for oss, han satt nede og ventet på hjerterommet og igjen kjente jeg på frykten for at dette kunne gå galt.
For de av dere som ikke har hatt hjertesyke barn, ligger hjerterommet i samme avdeling som de kreft og hjertesyke barna bor på. Selv om veggene var malt i alle mulige farger, stolene var formet som tegneseriefigurer og at alt var lagt til rette for en fin hverdag. Kunne jeg ikke la vær, å kjenne på alt det vonde som hørte med på dette stedet. For noen familier, var dette deres hjem. Jeg fryktet lenge at dette skulle bli vår hverdag også, men heldigvis var det en mild form for hjertefeil på Ynwa Sofie.
Den dag i dag, er Ynwa Sofie helt hjerte frisk. Det tok noen måneder, nesten et år, men det viktigste er at hun ble frisk.
