Vi må slutte å behandle våre barn med silkehansker

46316373_332568867527636_9012564721160683520_n

Jeg har lenge vurdert å ta opp dette temaet, men redselen for å bli kalt en barnemishandler har holdt meg tilbake. For det er akkurat det som skjer, hver gang man hever stemmen og sier det man egentlig mener om barneoppdragelse her i landet. Vi foreldre må slutte å ta i våre barn med silkehansker, for hva er egentlig galt med å sette grenser ovenfor barna sine? Slik det er i dag må vi ikke finne på å sette grenser ovenfor barna våre og vi må i alle fall ikke heve stemmen til dem.

Hvorfor skal det være slik?

Vi trenger ikke å gå mange år tilbake i tid, før vi kommer til den tiden der ris på rumpa var en helt naturlig straff av barna. Dette var på den tiden hvor lærerne fortsatt ble møtt med respekt og dersom ikke dette ble opprettholdt ble det et par slag med spanskrøret. Jeg mener for all del ikke at vi skal tilbake dit, men det finnes da en mellomting. For lærere i dag kan ikke gå en eneste dag på skolen, uten at de får skjellsord som «fitte» eller «hore» ropt etter seg. Er det slik vi vil ha det?

Da jeg vokste opp, hadde jeg respekt for mine foreldre. Jeg hadde også respekt for alle andre i samfunnet. Jeg lærte tidlig at man skulle ta av seg luen når man spiste, jeg lærte også at man ikke skulle prompe rundt matbordet og jeg lærte at man banket på hos folk og ikke bare sprang inn. Jeg lærte at man skulle reise seg for de eldre på bussen, jeg lærte meg å si unnskyld om jeg såret noen eller gjorde noe galt og jeg lærte meg å si takk dersom jeg fikk noe.

Alt dette lærte jeg av gode foreldre. Jeg hadde foreldre som turte å sette grenser og jeg visste at dersom jeg brøt noen av disse grensene så ville det gi konsekvenser. De hevet stemmen til meg om det var nødvendig og sett i ettertid kan jeg ikke si at jeg har lidd som følge av dette. Barn tåler å få kjeft, de tåler å høre at det de gjorde var feil, men vi foreldre er nødt til å gjøre vår del av jobben også.


Den neste generasjonen.

Jeg skal på ingen måte sitte her å si at jeg er ett prakt eksemplar av en forelder, for som alle andre har jeg mye jeg kan lære her i livet. Jeg burde helt sikkert vært mer pedagogisk i visse sammenhenger, men jeg kunne sikkert vært strengere i noen sammenhenger også. Men dette endrer ikke det forholdet jeg har til mitt barn og mine stebarn, vi har et sterkt forhold der vi tørr å si ifra til hverandre dersom noe ikke er greit. Det er veldig viktig å kunne snakke om disse tingene.

For det er tross alt den neste generasjonen vi fostrer opp, derfor er vi foreldre nødt til å ta oss sammen. Vi har et ansvar for å bringe dette samfunnet videre, for det er faktisk vi som fostrer opp morgendagens helter. Våre barn skal bli neste generasjon med sykepleiere, våre barn skal bli neste generasjon med politikere og jammen skal vi fostre opp neste generasjon med Youtubere også. Om vi ikke tar oss sammen nå, vil våre barn verken tørre å si ifra eller bli snakket til i årene som kommer.

Det er vår oppgave å forme disse barna til morgendagens helter, dette klarer ikke barna å forme selv. Derfor er det uhyre viktig at vi som foreldre tørr å sette grenser, at vi tørr å gi konsekvenser og ikke minst driter i hva alle de superhelt foreldrene der ute måtte mene om vår måte å oppdra barna på. For sannheten er at veldig mange der ute ikke tørr å irettesette egne barn, som følge av hva alle andre måtte tenke og mene om dette.


Tørr å sette grenser

Jeg har lest pluss sak på pluss sak i norske aviser og alle som en mener de har fasiten på hvordan vi skal oppdra våre barn. Men hvor er det blitt av tiden der barn fikk være barn, den tiden hvor barna fikk lov til å prøve og heller feile. I dagens samfunn gir vi ikke barna muligheten til å feile, for skal vi følge disse ekspertenes råd skal verken barna ha grenser eller regler. Hvordan skal de da kunne lære hva som er rett og galt?

Et barns hverdag skal være fylt av opp og nedturer, akkurat som livet er for oss voksne. Men dagens barn vokser opp og tror at de skal vinne alt de deltar i, de tror også at de alltid skal få viljen sin og ikke minst tror de at livet ikke byr på noe motgang. Men jeg har valgt å sette disse grensene ovenfor mine barn og stebarn, det betyr ikke at vi har noe dårligere forhold av den grunn. Faktisk har vi en god forståelse for hva som er greit og ikke greit i dette hjemmet.

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg elsker barna mine og stebarna mine, men jeg kan også være så ærlig å si at livet som forelder noen ganger kan være et helvete. Hadde jeg sagt noe annet enn det, ville det vært å lyve. Men for mange der ute, er dette grunn nok i seg selv til å melde meg til barnevernet. Men bare fordi jeg innrømmer dette er jeg ingen dårlig far, for livet med barn i hus skal ikke være noen dans på roser. Det skal være oppturer og nedturer.

Vær en god forelder!

Barna våre har godt av regler i hverdagen, for om vi aldri forteller dem hva som er galt, vil de aldri lære hva som er rett. Jeg mener vi må slutte å dulle oss igjennom oppveksten til barna, man kan ikke være bestevenn med barnet til enhver tid. Det beste du kan gjøre som forelder er å sette grenser, gi konsekvenser og ikke minst elske barnet ditt like høyt som alltid.

Share on facebook
Facebook
Share on google
Google+
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

2 hendelser på “Vi må slutte å behandle våre barn med silkehansker”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *