MIN 22. JULI HISTORIE!

67106177_649280265594446_974295206335610880_n

Det var en regntung dag i Sandefjord, jeg hadde akkurat pakket kofferten og var klar til å avslutte årets sommerferie. Det var på tide å komme seg tilbake til Oslo, tilbake til hverdagens kjas og mas. På en måte var det trist å skulle avslutte ferien, men på en annen måte var det deilig å komme seg tilbake til hverdagen også. Vi hadde kjøpt billetter med timeekspressen og bussen fra Sandefjord hadde avreise klokken 15:10 den 22. juli 2011.

Vi hadde ikke mer enn satt oss på bussen, før telefonen min ringte. Det var pappa som ringte, vi hadde sovet hos han den natten og jeg tenkte med engang at det var noe jeg hadde glemt. Men isteden kunne han fortelle meg at en bombe hadde gått av i Oslo, han ba meg også hoppe av bussen på første stopp, slik at han kunne hente meg igjen. Han har tullet mye med meg opp igjennom, så jeg trodde ikke helt på han. Han ba meg sjekke nettavisene og der stod det svart på hvitt, det hadde gått av en bombe i Oslo.


Jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen min, slike ting kunne vel ikke skje her i lille Norge. Jeg ble umiddelbart redd, redd for hva som hadde skjedd og redd for hva som kunne skje. Vi ble allikevel beroliget med at bussen ikke ville kjøre inn i Oslo, dersom det var fare for at liv kunne gå tapt. Derfor valgte vi å holde oss på bussen og kjørte den lange veien helt til Oslo. På en dag som dette, føltes det ennå lenger ut en vanlig. Noen timer senere ankom vi Oslo og det var som å komme inn i en spøkelsesby.

Det var som om tåken hadde lagt seg over hele byen, aldri før hadde jeg opplevd Oslo så grått. Det var som å være med i en film, der hele verden hadde gått under. Den alltid så travle byen, var nå helt tom og stille. Det eneste vi så av mennesker, var bevæpnet politi og militæret som skulle få oss trygt ut av terminalen. På dette tidspunktet hadde jeg allerede forstått alvoret, men det var noe helt annet når man stod midt oppi det.


Jeg var helt i sjokk over hva som møtte meg i Oslo, jeg huker det like godt den dag i dag. Jeg hadde en merkelig følelse i hele kroppen og jeg tørr ikke engang å tenke på hvordan de menneskene på Utøya hadde det. Jeg satt bare på en buss på vei til Oslo, jeg gikk kun igjennom en terminal i Oslo og alt rundt meg var sikret til det fulle. Mens personene på Utøya, de som bare var på en sommerleir, de som bare skulle tilbake til teltene sine, men ingen var der for å passe på dem da det hele startet.

De stakkars menneskene som var forlatt på en øde øy, uten muligheter til å gjemme seg og uten muligheter til å ha telefonkontakt med familien hjemme. De var helt alene i kampen mot den jævelen, de pinte seg igjennom frykt og synet av døde mennesker. Det eneste de kunne gjøre var å håpe, håpe at denne jævelen til slutt overga seg til politiet. Dessverre var det alt for mange menneskeliv som gikk tapt, før det skjedde og denne dagen vil for alltid sette sine spor hos oss nordmenn.

Derfor er det ekstra viktig at man på dager som dette, setter pris på de man har rundt seg og ikke minst viser hverandre hvor viktige man er for hverandre.

Les også disse innleggene:

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *