Mitt liv som luksus NAVER!

Jeg hadde virkelig absolutt alt jeg ønsket meg her i livet, jeg levde et sosialt liv med gode venner rundt meg, jeg levde et liv med verdens beste familie rundt meg og jeg hadde sikret meg jobben i et stort internasjonalt selskap, der jeg tjente penger til salt i grøten, dill på hummeren og alt det der. Jeg hadde nettopp tatt store steg i livet mitt, jeg hadde kjøpt min første leilighet på Grunerløkka i Oslo og jeg var på et sted i livet der jeg ikke følte jeg kunne ha det bedre. Så kom høsten 2010, tiden jeg aldri kommer til å glemme og tiden da livet mitt ble snudd fullstendig på hodet.

Det perfekte livet var nå kun et skall og en perfekt fasade hvor jeg kunne gjemme meg bort fra livets realiteter. For det var nemlig ingen som kunne se på meg at livet mitt hadde tatt en drastisk vending, jeg forandret meg ikke utvendig men, på innsiden var det både mørkt, kaldt og trist. Jeg mistet ikke hår, jeg gikk verken opp eller ned i vekt men, jeg hadde nådd bunnen av kjelleren, en kjeller fylt av angst. Jeg var ikke lenger den livsglade gutten med de store drømmene, på dette tidspunktet var jeg så langt nede at jeg ikke følte at jeg hadde noen identitet i det hele tatt.

For de nærmeste i familien og vennekretsen var jeg fremdeles den samme gamle Kent på utsiden, på innsiden derimot kunne alle merket at noe ikke var som det skulle. Jeg var ikke lenger sosial i vennegjengen, jeg hadde ikke lenger det gode humøret, det humøret som til vanlig fylte rommet og fikk alle de tilstedeværende til å smile og le. Til og med mitt smil var fraværende, jeg klarte rett og slett ikke å finne noen gleder ved livet, det eneste jeg gjorde var å rote rundt i mine egne og mørke tanker. For hver dag som gikk kom jeg et steg nærmere bunnen, en bunn jeg senere skulle møte med et hardt fall mot betonggulvet.

Gjennom hele livet hadde jeg vært den arbeidsomme gutten som alltid gjorde det lille ekstra i håp om å nå nye mål, jeg hadde alltid vært drevet av ambisjoner og jeg så på hver eneste dag som en mulighet til å komme et steg nærmere min store drøm. Nå var jeg derimot forlatt på en perrong et øde sted i verden, jeg kunne se toget forlate perrongen, som passasjerer hadde toget med seg livet og nå hadde siste avgang forlatt perrongen og jeg var forlatt helt alene her mens livet reiste videre. Jeg var nå helt alene i verden, jeg koblet av sosiale medier, jeg sjekket ikke nyheter og jeg tok sjeldent eller aldri opp rullgardinen på soverommet.

Jeg hadde rett og slett ikke kontakt med omverdenen lengre, heller ikke min familie eller mine venner hørte noe fra meg i denne perioden. For mine nærmeste var det allikevel tydelig at noe ikke var som det skulle, humøret mitt var totalt fraværende, den omsorgsfulle gutten var helt forsvunnet og blikkene mine var ikke lenger til stede. Den dag i dag kan de nærmeste fortelle meg at det var som å se inn i øynene på en tom skalle, det var ingen respons å få og de forteller også at det var helt tydelig at gutten de var så glad i hadde gitt opp hele livet. Det har de også helt rett i, for på denne tiden hadde jeg lite håp om å igjen leve et normalt liv.

For mine kolleger på jobb, for mine naboer i blokken og for alle andre jeg møtte på i Oslos gater var jeg derimot bare en av dem. En av dem som er late, en av dem som ikke ønsker å utrette noe i livet sitt og en av dem som snyltet på samfunnets skattepenger. Jeg ble raskt satt i en bås, en av de båsene som samfunnet er delt inn i. Du har de friske, du har de som har godkjente sykdommer og de har de som ikke er akseptert som syke i samfunnet, nemlig oss med usynlige sykdommer, eller de svake i samfunnet om du vil.

Jeg hadde selv plassert folk i disse båsene tidligere i livet, jeg hadde gjort meg opp en konklusjon og satt personer i disse båsene uten å vite årsaken til de forskjellige personene. For meg hadde de vært late personer, personer som ikke gadd og personer som kun snyltet på samfunnet, rett og slett personer jeg ikke hadde noe til overs for. Men, aldri før hadde jeg tenkt som jeg gjorde nå, for første gang i livet klarte jeg å se menneske og ikke bare måten de levde på, gikk på eller oppførte seg på. For første gang var jeg nysgjerrig på hvordan de hadde det og ikke minst hvordan de hadde havnet i denne situasjonen.

For sannheten er at usynlige sykdommer er blant de mest utbredte sykdommene her i landet, samtidig er det også en av de mest tabubelagte sykdommene her i landet. For det folk med kjønnssykdommer hylles for deres aktivitet i sengen, latterliggjøres alle vi med usynlige sykdommer, verden er herlig er den ikke? Kanskje kjenner du en som skryter av hvor mye de tjener på å gå hjemme, kanskje er en av dine nærmeste familiemedlemmer en av de heldige som får gå på NAV og får dekket både livsopphold og et herlig sted å bo. Det høres fryktelig deilig ut ikke sant?

Det å bare kunne leve luksuslivet på den måten er vel noe vi alle kunne tenkt oss, ikke sant? Jeg skal fortelle dere som tror dette en liten ting jeg, det er faen meg ikke noe luksusliv å leve et liv der det er en kamp for å samle nok krefter til å komme seg opp av sengen, det er faen meg ikke noe luksusliv å gå hele dagen hjemme og være redd for når neste angstanfall skal slå til og det er faen meg ikke noe luksusliv å ha fri hele dagen når din største frykt i hverdagen er å forlate utgangsdøren din hjemme. Er du fortsatt ikke overbevist om at usynlige sykdommer er en god nok sykdom til å måtte holde deg hjemme?

For på toppen av dette isfjellet med problemer og frykter vi sliter med i hverdagen kommer ensomheten, det at man ikke har energi til å opprettholde kontakten med sine nærmeste, det å ikke ha energi til å ta opp telefonen når din bestevenn forsøker å ringe deg og det å ikke ha energi til å møte opp i bursdager eller familieselskaper når dine nærmeste skal feires. Det er nemlig dette som er realiteten til en person med usynlig sykdom, man låser seg inne på et rom der man får gråte sine tårer i fred uten å måtte bry andre med dette. Man trives best i eget selskap, dersom ordet trives kan brukes i denne sammenhengen her.

Uansett hvor mye man ønsker å holde kontakten med sine nærmeste er det en umulig oppgave, uansett hvor mye man ønsker å besøke sine venner så blir det med tanken for livet med angst og depresjoner gjør det dessverre umulig å oppfylle sine drømmer. Så der man tidligere drømte om en familie, barn og et flott hus nede ved strandkanten, så går drømmene nå til å kunne leve et normalt liv der det å klare å gå i butikken å handle er det man drømmer mest om av alle ting her i verden. For det «friske» mennesker ser på som en selvfølge blir dessverre for oss med psykiske sykdommer kun en drøm.

Så neste gang du føler for å komme med fordommer og dømmende ord til en person som du ser på som lat, svak og en snylter anbefaler jeg deg og tenke deg om en ekstra gang. Forsøk å sette deg inn i situasjonen til denne personen, forsøk å forstå hvorfor denne personen ikke jobber og forsøk å støtt disse personene der de kjemper sin livs kamp kun for å føle seg levende. En dag kan det være deg og ditt hode som har fått nok, kanskje det er du som er blitt den naveren du alltid har hatet og kanskje det er nettopp du som trenger den støtten jeg nå ber om.

Angst er prisen vi mennesker betaler for vår bevegelighet, planter og steiner føler ingen angst!