Alvorlig syk med helseangst!

70187034_377264139851590_2980388049914953728_n

Jeg må være såpass ærlig med dere og si det at jeg har slitt med helseangst. Så da jeg ble alvorlig syk, må jeg innrømme at dette ikke var den beste kombinasjonen. Jeg har alltid hatt problemer med sprøyter, til og med det å ta en blodprøve var problematisk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet og gruet meg til dette, men nå er dette faktisk blitt en del av min hverdag. Jeg har måttet ta steg for steg, jeg har måttet jobbe med meg selv og høre på hva legene har sagt.

Nå som jeg vet det blir operasjon, er det faktisk ikke operasjonen jeg gruer meg mest til. Jeg gruer meg mest til å måtte være borte fra familie og venner. For ikke å snakke om ungdommene og hele Fram familien. Dette er et resultat av valg jeg gjorde da jeg ble syk, jeg kunne ikke lenger gå rundt å være redd. Jeg måtte møte sykdommen ansikt til ansikt og glemme bort det at jeg hadde helseangst. Det var lettere sagt enn gjort.

Jeg måtte kvitte meg med angsten for sykehus og jeg måtte kvitte meg med angsten for leger. Det å ligge på sykehus kom til å bli min nye hverdag, jeg måtte igjennom blodprøver og operasjoner. Men det er i slike situasjoner du reflekterer over livet, det var ikke lenger redselen for sykehus som fylte kroppen. Jeg ble mer og mer tydelig på at jeg faktisk var alvorlig syk og at de jeg før hadde fryktet var min redning.


Mental styrke jeg ikke ante at jeg hadde.

I løpet av få uker ble mitt liv snudd på hodet, jeg måtte hente frem mental styrke jeg ikke ante at jeg hadde. Men plutselig kom tankene om at ting kunne vært verre, jeg tenkte at det var mange som hadde det verre enn meg. Jeg brukte alle triksene fra fotballen før vært eneste legebesøk, jeg gikk inn i den såkalte bobla før vær eneste blodprøve. Det hjalp meg masse, jeg klarte å klarne hodet for tanker. Det å ha ungdommene rundt meg gjorde meg enda sterkere.

Jeg sa klart i fra til venner, familie og ungdommen da jeg ble syk. Det skulle ikke være noe negativ tankegang, alt som dreide seg om sykdommen skulle omtales i positivt fortegn. Dette hjalp meg til å ta store steg hver eneste dag. For jeg har vært igjennom mye i mitt liv, jeg har hatt hjernehinnebetennelse, jeg har slitt med angst og diabetes. Det har satt sine spor, men samtidig har jeg reist meg og kommet seirende ut av disse situasjonene også.

Men jeg har ikke klart dette alene, jeg får ikke rost dere nok. Får uten min familie, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Mamma, Pappa, Ole Martin og hans kjæreste. Dere er helt utrolige og uten deres støtte hadde jeg aldri kommet meg igjennom dette. Nå gjenstår kun to prøver og en stor operasjon også er vi helt ferdige. Jeg gleder meg til å bli ferdig, da skal det virkelig feires.

Tusen takk til alle sammen, dere er helt utrolige!

Les også disse innleggene:

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *