Jeg kunne vært død i dag.

46506262_750354601982559_973321103457910784_n

Dagens innlegg er et gjesteinnlegg fra Andreas Faugstad

Dere som har fulgt meg en stund vet at det har skjedd veldig mye, mye er sagt om min situasjon men her kommer sannheten. Vi må tilbake til mai måned, sommeren hadde sneket seg innpå oss, sola skinte og det var varmt. Jeg så frem til en sommer med bading, utepils og gode venner. Men etter en rutine sjekk hos legen ringte telefonen, legen var alvorlig i stemmen og spurte meg om hvordan formen var.

På denne tiden hadde jeg lenge følt meg dårlig, så jeg svarte legen som sant var. Han ble enda mer alvorlig i stemmen før han han kunne meddele at de hadde funnet noe som ikke var som det skulle. Jeg ble henvist til en sjekk av nyrene på Tønsberg sykehus. Ordet kreft var det som satt seg i mitt hode, det er kanskje en normal tenke og det var helt naturlig at jeg tenkte i disse baner. For første gang i livet mitt ble jeg skikkelig redd, jeg må innrømme at tanker om døden slo meg. Ting gikk fort og i slutten av mai fikk jeg beskjed om å møte opp på nyre biopsi og med forundersøkelse dagen før.

Formen var elendig, jeg var svimmel og ikke minst kvalm. Jeg ble kjapt beroliget med at de ikke fant noe kreft, men de visste ikke hva som var årsaken til de dårlige prøvene jeg hadde levert uker i forveien. Så kom sjokket, blodtrykket mitt var for høyt og jeg var ikke veldig høy i hatten da jeg satt på sykehuset og ventet på en ledig sengepost. Når jeg til slutt fikk ett rom så ville tilfeldighetene ha det til at jeg havnet på rom med en Turn gutt og vi prater sammen selv den dag i dag. Alt det sosiale gjorde virkelig oppholdet mitt lettere. Det tok heller ikke lange tiden før en av ungdommene mine kom innom og jeg husker den dag i dag hva han da. «Du ser bleik ut» sa han og jeg tror du har vært dårlig lenge og det var ingen tvil om at folk hadde bekymret seg for meg lenge.

Jeg var mest forbanna for at jeg måtte ligge der, det finnes vel ingen som faktisk liker sykehus. I ukene før hadde jeg ikke orket å være på Fram engang og jeg gikk glipp av viktige treninger og kamper med guttene mine. Men plutselig kom realiteten. for uansett hvor mye fotball betyr her i livet, betyr det veldig lite i en slik situasjon. Nyre svikt på femte nivå var konklusjonen, formen min var elendig, men det var ikke så mye mer å gjøre på sykehuset så dagen etter ble jeg skrevet ut. Jeg ble sykemeldt av legen min og alt av sommerferie planer måtte legges på is, for en stund de første dagene av sommerferien. For første gang i mitt voksne liv kjente jeg et savn etter jobben min, jeg jobbet på Jordet Skole sin SFO ordning og det trivdes jeg så godt med.

Aldri før hadde jeg følt meg verre, ryggen verket, jeg var konstant svimmel og hver eneste dag var jeg uvel. Allikevel var alltid min eneste tanke at dette kon til å bli bedre, jeg skulle tilbake i jobben jeg elsket og jeg skulle tilbake på feltet for å lære guttene mer fotball! disse tankene gjorde at jeg klarte å kontrollere tankene mer, jeg klarte og slappe mer av og det var viktig for meg.En dag ringte telefonen, det var en av ungdommene mine som var på telefonen og de fortalte at de overnattet på fotball banen i nærheten av meg. De spurte om jeg kunne komme opp en tur, på dette tidspunktet følte jeg meg litt bedre og jeg valgte å ta turen opp. Det som møtte meg der glemmer jeg aldri, ti ungdommer kom nærmest løpende mot meg og man kunne se en blanding av bekymring å glede i øynene deres. Vi fikk satt oss ned, tatt noen gode samtaler og etter dette føltes alt som før.

Alle de som brydde seg om meg i denne perioden gjorde alt så mye lettere, mamma og pappa var helt fantastiske mot meg og legene på sykehuset sa de aldri hadde hatt så mye mennesker innom på sykehuset noengang. Dette vitnet om at mine nærmeste er fantastiske, de bryr seg om meg og det er en så utrolig god følelse. Jeg ble stadig vekk dratt med på ting og jeg kjente aldri på følelsen av å være alene. Blodtrykket normaliserte mer og mer for hver dag som gikk og følelsen av å fungere igjen var rene lykkerusen. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å få hver dag til å bety noe, enten det var samtaler, tanker eller gå turene jeg hadde hver dag. De trengte ikke være så lange, men følelsen av å lykkes var viktig for meg.

For de av dere som lurer så er jeg mye bedre nå, det er muligheter for at jeg må transplantere en nyre, men om det skulle skje er det noe jeg tenker på da og ikke nå. Men noe jeg tenker mye på er hva som kunne skjedd dersom dette ikke ble oppdaget, kunne jeg ha dødd dersom ikke dette ble tatt tak i og derfor spurte jeg legen rett ut. Svaret kunne ikke vært tydeligere: Ja da kunne du ha dødd..

Jeg ønsker å takke alle ungdommene mine, foreldrene mine, familien min og alle vennene mine som har støttet meg i denne tunge tiden! Dere gjør meg sterkere!

Facebook
Google+
Twitter
LinkedIn
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *