Den store løgnen til en luksus NAVER!

44585992_316955815782467_4956951640419598336_n

Det er 1. januar 2018 og jeg er nettopp blitt pappa til verdens fineste jente. Det er midt på natten og det er helt stille der jeg spaserer gjennom gangene på sykehuset. Aldri før har følelsen av stolthet truffet meg så hardt og for hver gang jeg løftet blikket bort på den lille jenta vår kjenner jeg at jeg blir vår i øynene. Jeg har nettopp opplevd min største drøm her i livet, en drøm jeg har hatt så lenge jeg kan huske, men det er ikke lenger en drøm for foran meg ligger verdens fineste jente og lager de søteste lyder.

Dette skulle vært starten på den mest fantastiske perioden i mitt liv, isteden skulle dette bli starten på nok et mareritt i mitt liv. Det var som om jeg ikke var tilstede i min egen kropp, for mens bilde av meg og min datter i sosiale medier ble fylt opp av gratulasjon, kjærlighet og glede, kunne ikke jeg kjenne på noen av disse gledene. Jeg tenkte først at dette var noe jeg trengte tid til å bearbeide, men som tiden gikk ble ingen sår leget og jeg fryktet at jeg ikke skulle takle rollen som pappa til denne fantastiske jenta som lå foran meg.


Det var ikke lett for folk rundt meg å skjønne hvordan jeg hadde det, for bildet jeg hadde lagt ut var rett og slett en eneste stor løgn. Jeg var kanskje blid og glad på bildet, men på innsiden føltes det som om noen vridde en gaffel rundt i de gamle sårene mine. Jeg kjente på en tomhet over å ha opplevd min største drøm her i livet, jeg følte jeg var kommet til en endestasjon og jeg klarte ikke å kjenne på gledene ved det å nettopp ha blitt far.

Dette ble starten på et 6 måneders langt mareritt for meg, for angsten hadde kommet og tatt meg igjen og denne gangen visste jeg ikke hvordan jeg skulle forsvare meg. Der jeg tidligere trakk meg tilbake i mitt eget skall, måtte jeg nå være der for min nyfødte datter. Samtidig hadde jeg en kjæreste som trengte meg og ikke minst to stebarn som trengte minst like mye oppmerksomhet i denne tiden. For når et nytt barn kommer til verden, er det viktig at eldre søsken ikke føler seg oversett i denne perioden.

Sett i ettertid føler jeg at jeg taklet dette til en viss grad, jeg lærte meg nye metoder på å håndtere angsten, men jobben var det som måtte vike fra mitt liv. I seks måneder gikk jeg sykemeldt på full tid, dette ga meg muligheten til å virkelig følge opp alle her hjemme og for meg var dette redningen å slippe å tenke på jobb i denne perioden. Men på en annen måte så var jeg igjen inne i NAV systemet, jeg var igjen den latsabben som ikke gadd å jobbe og jeg var igjen en av de som snyltet på skattekassen fordi jeg ikke gadd å jobbe.


Jeg hadde vel håpet at vi hadde kommet litt lengre på disse seks årene som har gått siden sist jeg var i samme situasjon, men sannheten er at det nok har blitt enda verre om mulig. For usynlige sykdommer er fremdeles en tabu i samfunnet og selv om flere og flere sliter med usynlige sykdommer er det langt ifra akseptert i samfunnet. På et tidspunkt håpet jeg nesten at jeg skulle falle og knekke beinet på tur med hunden min, bare sånn at jeg hadde en gyldig grunn til å ikke jobbe, men sånn ble det altså ikke.

Jeg vet at så og si ingen av dere «friske» kommer til å endre dere etter å ha lest dette innlegget, men håpet om å nå ut til hvert fall en av dere gjør at jeg hvert fall vil gi det et forsøk. Prøv å sett dere inn i situasjonen til en usynlig syk og tenk etter hvordan du ville blitt behandlet om du hadde vært alvorlig syk. For sannheten er at det er verre med en såret skjel enn et brukket bein.

Angst er prisen vi mennesker betaler for vår bevegelighet, planter og steiner føler ingen angst.

Les også disse innleggene:

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

4 hendelser på “Den store løgnen til en luksus NAVER!”

  1. Dessverre , og heldigvis, så er det ingen som forstår hvor skoen trykker om de ikke har hatt den på. Vi er nok mange i samme båt,-mht erfaringer om «usynlig» sykdom . Men jeg håper at du tross angst og vonde følelser kan kose deg med den lille, ansvar til tross, de er ofte fulle av glede .

  2. Du har en fantastisk fortellerevne og jeg kan så utrolig lett kjenne meg igjen i det du skriver. Som du vet, så har også jeg mange av de samme utfordringene i min hverdag, og jeg skulle så gjerne ønske at en «såret sjel» hadde den samme anerkjennelsen som et «brukket bein».
    Jeg er veldig sikker på at det er utrolig viktig å sette fokus på dette temaet. Samtidig synligegjøre oss, både for pårørende og samfunnet ellers hvordan dette oppleves, er metode for aksept og respekt.
    Stå på! Og jeg ønsker deg lykke til både med familien, bloggen og livet❤️

    1. Tusen takk for det, det er slike tilbakemeldinger som gjør at jeg tørr å være ærlig 🙂 Takk for det 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *