Er det mulig å holde sammen etter dette?

47684104_754371831606464_5528823095613194240_n

Når pepperkakehuset er pyntet, julemarsipanen er fortært og den siste baksten av de syv sortene er i ovnen. Ja da kan man begynne og tenke på å sette seg ned og reflektere litt over året som har vært. Så etter å ha satt den 12 esken med surkål fra årets priskrig i skapet, tok jeg meg et par minutter i godstolen med beina godt plantet på bordet og reflekterte litt over det året som har vært. Det er ikke tvil om t vårt år stiller seg langt frem i køen over årets mest begivenhetsrike.

En fantastisk start på året!

Året 2018 var ikke mer en 23 timer langt da min datter kom til verden og året 2018 kunne ikke ha gitt oss en bedre start på året. Jeg husker jeg satt på sykehuset denne natten og tenkte for meg selv at 2018 skulle bli vårt år. For selv om vi på et tidspunkt ble klar over at barnet kom til å bli født tidlig i 2018, var høsten og vinteren året før preget av usikkerhet og fortvilelse om bo situasjon. Vi rakk allikevel akkurat å komme oss inn i ny bolig, men det var i grevens tid.

Vi kunne ikke ha bedt om en bedre start på året, for som mange av dere vet er det å bli foreldre noe av det største man opplever. Jeg husker fremdeles stoltheten jeg hadde der jeg trillet rundt på min datter i gangene, jeg husker stoltheten jeg hadde første gang jeg hørte henne gråte og jeg husker stoltheten jeg hadde da jeg kunne vise henne frem til alle i familien vår. Men, på et tidspunkt kommer hverdagen igjen, da stolthet er byttet ut med frustrasjon over gråten som fyller huset hele natten.


Den store overraskelsen..

Vinter ble etterhvert til vår, jeg følte endelig at jeg kunne kommunisere litt med min datter og de andre barna her i huset hadde vendt seg mer til å ha en liten baby i huset. Vi skulle på vår første ferie sammen og turen gikk over 8 timer over fjellet og frem til vi var fremme i Olden. Der skulle vi nyte påsken med familien til min samboer, turen hadde vært over all forventning og alt lå til rette for en fantastisk påske på andre siden av landet. Fantastisk var det også, helt til det tikket inn en mail på telefonen.

For på mailen stod det nemlig at vi måtte flytte ut av boligen vi endelig hadde funnet oss til rette i, plutselig stod vi ovenfor det samme problemet som vi hadde for bare noen måneder siden. Vi var en familie på fem nå, vi var avhengig av plassen og vi begynte allerede å få dårlig tid på å komme oss ut. Barna i huset hadde allerede måttet bytte skole en gang og nå var det ingen garantier for at vi fant et hus i nærområdet på så kort tid, men tiden spilte ikke på vårt lag i denne situasjonen.

Tiden gikk og frustrasjonen ble stadig større, på et tidspunkt måtte vi faktisk vurdere å bo på to forskjellige steder midlertidig. Men nok en gang i grevens tid bydde det seg en mulighet, stedet hadde mer enn nok plass, men det innebar at barna igjen måtte bytte skole. Det var ingen optimal løsning, men samtidig visste vi at dette kunne bli realiteten uansett og derfor valgte å takke ja til muligheten vi nå hadde. Tiden var knapp men vi klarte akkurat å forlate boligen vi hadde bodd i til tiden.


Er det mulig å leve sammen videre?

Det er mulig at alle problemene vi hadde hatt i forbindelse med bosituasjon påvirket våre handlinger, men uansett årsak var det ikke til å stikke under en stol at jeg og mine stebarn ikke var en god match. Vi var rett og slett i tottene på hverandre konstant og på et tidspunkt gikk det så langt at jeg måtte ta opp problemet med min kjæreste. Jeg måtte fortelle henne hva jeg følte, jeg måtte fortelle hvordan jeg hadde det og hun måtte selvfølgelig høre med sine barn hva de tenkte om situasjonen.

På et tidspunkt var jeg veldig bekymret for hvilket utfall dette ville få, skulle vi få dette til å fungere var det en voldsom jobb som måtte gjøres, men frykten for å miste det kjæreste jeg hadde var for stor til at jeg kunne la det skje. Allikevel var det lite som tilsa at dette kom til å løse seg, jeg tror både jeg og min kjæreste fryktet det verste i denne tiden, men samtidig måtte vi ha i bakhodet alle forandringene barna hadde hatt den siste tiden. Dette kunne absolutt spille inn i hvordan de oppførte seg mot meg.

Jeg husker jeg kunne se det i øynene til min kjæreste at hun syntes dette var vanskelig, hun ville definitivt ikke miste meg, men samtidig var det ikke alternativ å velge bort sine barn. Vi gikk flere måneder i uvisshet om hva som skulle skje, vi håpet i det lengste å finne en løsning. Som tiden gikk endret forholdet mellom hennes barn og meg seg sakte men sikkert og etter lang tid fikk vi dette til å fungere på en måte som gjorde det mulig å fortsette sammen.


Venter det flere overraskelser i 2018?

Man kan trygt si at året 2018 også har vært turbulent, det har vært opp og nedturer om hverandre. Nå nærmer vi oss sakte men sikkert et nytt år, men fortsatt har jeg på følelsen at 2018 har flere overraskelser å by på. Ikke vet jeg helt hva, men jeg har på følelsen av at 2018 ikke er helt ferdig med å skape bølgedaler for den lille familien vår. Vi krysser fingrene for at stabiliteten vi har hatt den siste tiden skal fortsette og dersom det skulle komme en overraskelse til satser vi på at den er positiv.

På tross av alle disse opp og nedturene som har preget vårt år, skal det være helt sikkert at dette har vært et lærerikt år. Man kan trygt si at vårt forhold har bestått den tøffe prøven og nå ser jeg ikke noe som kan ødelegge det flotte vi har sammen. Ikke bare jeg og min kjæreste, men også alle barna vi har rundt oss.

Les også disse innleggene:

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *