Er jeg kun ute etter oppmerksomhet?

111118_0917_Etterflerer1.jpg

Jeg vet ikke om det er fordi jeg er en blogger, eller om det er fordi han «kun» er en hund, men det er tydelig at ikke alle følte sympati med mitt siste innlegg om savnet av Oskar.

Jeg hadde akkurat tatt et av de tøffeste valgene i mitt liv, jeg hadde valgt å gi bort noe av det kjæreste jeg hadde her i livet. Jeg hadde satt alle mine følelser til side, for å gi denne hunden det livet han fortjente. For noen var Oskar bare en hund, men for meg var Oskar min største støttespiller her i livet. Han kom inn i mitt liv, på en tid der jeg hadde det som verst. Oskar ble min redning i kampen mot angst og depresjoner, han var der for meg når jeg trengte det som mest og han var til stor hjelp for meg.

Da jeg etter åtte år valgte å gi han bort, var det fordi jeg ikke følte jeg klarte å tilfredsstille hans behov tilstrekkelig. Hadde jeg kun tenkt på meg selv, hadde han fremdeles ligget på fanget mitt i sofaen nå. Men heldigvis klarte jeg å legge min egoisme til side, tenke på Oskar sitt beste og nå vet jeg at han har det så mye bedre. Det er gått noen uker siden han forsvant nå, det er gått noen uker siden vi tok vårt siste farvel, men jeg må innrømme det at denne perioden har vært utrolig tøff for min del.


Dette har jeg heller ikke lagt skjul på her på bloggen, dette er en blogg som handler om meg og mitt liv og jeg liker å skrive en ærlig blogg som tar for seg både positive og negative ting i mitt liv. Dette var definitivt et av mine vanskeligste valg her i livet, det har blitt mange tårer etter at han forsvant og som en del av mitt liv valgte jeg å dele min sorg her på bloggen. Gjorde jeg det for å få oppmerksomhet eller gjorde jeg det fordi jeg trengte å få ut mine følelser?

Jeg har fortalt åpent om angst og depresjoner på min blogg og jeg har pratet åpent om mine økonomiske problemer på min blogg. Tror dere at jeg har valgt å dele dette for å få oppmerksomhet, eller tror dere jeg har valgt å dele dette som en del av en prosess. For åpenhet er noe av det vanskeligste her i verden, men for meg har også åpenheten vært en form for medisin. Det å få ned mine følelser på et ark, har hjulpet meg enormt i min kamp for å ta tilbake det normale livet.

Dette var også tilfellet i innlegget om Oskar. For meg var Oskar et familiemedlem, for meg var Oskar en støttespiller og det å måtte gi slipp på noe av det kjæreste jeg hadde, var tungt. Derfor valgte jeg å skrive dette innlegget, samtidig som jeg la ved et bilde som kunne tegne et bilde av hvordan jeg hadde det, da jeg skrev dette innlegget. Jeg er på ingen måte opptatt av at alle andre skal se meg gråte, jeg gjør dette for å føle meg bedre selv og få tankene ned på et papir.

Share on facebook
Facebook
Share on google
Google+
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *