Etter flere år med luksus på NAV, tvinger NAV meg nå i jobb.

46095517_478612732661628_4963774530976743424_n

Vi har alle en drøm her i livet!

Noen drømmer om hva de vil bli av yrke, andre drømmer om hvor de vil reise og for noen handler drømmen om å skape noe helt spesielt her i verden. Også jeg vokste opp med slike drømmer og høsten 2010 så det meget lyst ut for meg og mine drømmer. Jeg hadde kjøpt min første bil, jeg hadde kjøpt min første leilighet og nå var jeg klar til å ta fatt på de største drømmene her i livet.

Men på en løpetur rundt Akerselva en høstdag i 2010 skulle alt snus på hodet! Jeg var ute på min faste løpetur i nabolaget da jeg plutselig falt sammen som en potetsekk i grøften, jeg klarte ikke å feste blikket mitt på noe som helst og på dette tidspunktet var jeg sikker på at jeg kom til å dø.

Ikke en eneste person som gikk forbi stoppet opp for å spørre meg om det gikk bra, det var som om alt gikk i sakte film rundt meg og det føltes som om livet var klar til å reise videre uten meg på lasset. Etter noen minutter i grøften, minutter som for øvrig føltes ut som timer i hodet mitt, klarte jeg omsider å komme meg på beina og dratt kroppen min helt hjem til leiligheten.


Følelsen jeg nettopp hadde erfart på kroppen var helt ukjent for meg og det satt en skikkelig støkk i meg for en lengre periode. Jeg hadde rett og slett ingen anelse om hva dette kunne være, men redselen for at dette skulle skje igjen gjorde noe med meg. De neste to årene låste jeg meg inne i leiligheten og jeg turte ikke å forlate leiligheten i redsel for at dette skulle skje igjen.

Jeg levde et liv andre ikke engang ville kalt et liv, jeg slet med å finne meg selv i hverdagen og alt så som mørkest ut på denne tiden. Denne opplevelsen endret fort mitt syn på drømmer også, jeg drømte ikke lenger om hvite strender, proffdrømmen i England var lagt på hyllen og jeg skjønte godt at jeg aldri kunne bli den barske politimannen jeg hadde ønsket å være.

Mitt fokus på drømmer hadde endret seg drastisk, det jeg drømte om nå var en normal hverdag og en hverdag der jeg turte å bevege meg ute i samfunnet igjen. Det som tidligere hadde vært en selvfølge var nå min største drøm her i livet, det var en merkelig følelse som jeg ikke helt klarer å sette ord på, men at det gjorde noe med meg som menneske er helt klart.


Etter to års helvete klarte jeg for første gang å bevege meg ut i samfunnet igjen, jeg hadde fått litt hjelp fra eksperter, men den største jobben var jeg nødt til å gjøre selv for at dette skulle fungere. De siste årene har jeg sakte meg sikkert funnet meg selv igjen og for første gang på lenge føler jeg at jeg er klar til å ta fatt på livet igjen og ikke minst alle mine drømmer.

Jeg sitter her med en følelse av å ha mistet åtte år av mitt liv, men i samfunnet er det helt andre tanker rundt dette. For i samfunnet er jeg en av de late som ikke gadd å jobbe, som bare ville nyte godt av deres skattepenger og endelig har NAV klart å presse meg i jobb. Det er trist at samfunnet er blitt slik og derfor vil jeg nå motbevise alle tvilerne der ute.

Derfor har jeg nå satt meg opp en liste over alle mine drømmer her i livet, disse skal gjennomføres en etter en og alt skal dokumenteres her på pappadrømmer bloggen. Her skal drømmer bli til virkelighet og i tillegg håper jeg at mitt prosjekt kan hjelpe andre der ute i samme situasjon til å ikke miste håpet men å heller starte å tro igjen.

Så mitt budskap i dag er at det aldri er for sent, uansett hvor mørkt det ser ut så er det håp for alle.

Share on facebook
Facebook
Share on google
Google+
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *