Hvorfor må jeg alltid fremstå så «sterk«

55726136_2303268653230234_4538777140396556288_n

Hvorfor må jeg alltid være så «sterk», selv når alle rundt meg ser at jeg har det vondt. Er det fordi at vi voksne alltid skal være så sterke, er det fordi vi menn egentlig ikke skal vise følelser eller er det rett og slett det at jeg er for feig til å vise andre hva jeg egentlig føler?

Jeg skal være et forbilde for alle barna her hjemme, det er de som ser opp til meg og kanskje har de et ønske om å bli som meg. Derfor har jeg vært veldig opptatt av å lære dem de rette verdiene her i livet, jeg har lært dem til å være rause, generøse og ikke minst det å tørre å vise følelser. Jeg derimot viser aldri følelser, jeg holder det inni meg så godt det lar seg gjøre og på den måten føler jeg at jeg er et dårlig forbilde for barna her hjemme.

Det er lov til å vise glede om noe gleder deg, det er lov til å bli sint om noe plager deg og det er lov til å gråte om noe gjør deg opprørt. Men her om dagen hadde jeg en av mine tyngste dager her i livet, jeg skulle skilles fra min bestevenn igjennom åtte år og naturlig nok var dette noe jeg ikke så frem til. Gjennom hele dagen slet jeg med hodepine, jeg kjente tårene presset på, men uansett om barna fortalte meg at det var lov til å gråte. Så lot jeg vær å vise følelser, når de var til stede.


Gjennom en hel dag, kjempet jeg mot tårene. På en eller annen måte, følte jeg at jeg måtte være sterk denne dagen. Jeg følte det var barna som fortjente å gråte, det var barna som fortjente å få trøst og da var det ikke rom for at jeg kunne gråte. Så fort barna forlot huset og jeg var helt alene nede i kjelleren, da kom tårene. De trillet helt ukontrollerbart nedover kinnet mitt, jeg slet med å puste og endelig turte jeg å slippe følelsene løs. Men hvorfor ikke foran andre?

Etter å ha grått mine bitre tårer, skyllet jeg ansiktet i iskaldt vann og kikket meg i speilet. Jeg følte meg endelig klar til å møte min samboer i stuen, da jeg kom opp ble jeg sittende å stirre ut i luften, mens jeg kjempet mot tårene nok en gang. På et tidspunkt klarte jeg ikke lenger å holde igjen tårene, nok en gang tok følelsene overhånd og for første gang felte jeg en tåre foran min kjæreste. Etter to år som samboere, kan man trygt si at det var på tide.

På en måte var det veldig deilig, det å tørre å vise følelser foran andre. Ikke minst foran de som betyr mest for meg i hele verden. Det var veldig befriende å slippe følelsene løs, det var veldig betryggende å føle støtten jeg fikk fra henne og fra nå håper jeg at dette skal bli naturlig for meg. For alle bør gråte litt innimellom, det er bra å få utløp for følelsene mine og nå som barna også har sett meg gråte, håper jeg at de også føler at det er helt greit å gråte om de føler for det.

Les også disse innleggene:

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *