Jeg klarer ikke lenger å gi deg den kjærligheten du fortjener

46095517_478612732661628_4963774530976743424_n

Jeg lå fremdeles lys våken, klokken hadde passert 0200 og det var helt mørkt i rommet jeg lå. På utsiden av vinduet kunne jeg høre bladene blåse, regnet haglet i bakken som trommestikkene til trommisen i Rolling Stones. Jeg vet ikke om det var lyden av regnet, eller om det var kroppens vante gang, men jeg måtte skikkelig tisse. Problemet var bare at jeg ikke turte å forlate rommet, jeg var nemlig på overnatting hos en kamerat og på utsiden av døren lå det i mine øyne en meget skummel schæfer.

Helt siden jeg var liten hadde jeg vært skeptisk til hunder, men denne hunden var det noe helt spesielt med. Det var noe med ørene, med øynene og med lynnet som fikk meg til å bli livredd. Det var ikke snakk om at jeg skulle ut av dette rommet, jeg startet faktisk å lete etter en flaske jeg kunne tisse i, men det var ikke en eneste løsning. Plutselig startet mitt da 13 år gamle hodet å reagere, jeg så endelig løsningen og det endte med at jeg slang utstyret ut av vinduet og fikk lettet på trykket.

Jeg hadde aldri før følt meg så komfortabel med å vifte tissen ut av vinduet og jeg kommer definitivt ikke til å føle meg mer komfortabel med det i ettertid heller. Men jeg fikk gjort det jeg skulle, lagt meg tilbake i sengen og plutselig var natt blitt til morgen. Jeg hadde gruet meg til neste morgen også, for han jeg overnattet hos, var ikke noe frokost menneske. Det var nemlig jeg og problemet var det at jeg selv måtte gå ned å lage meg mat. Det var da jeg fikk mitt første møte med angsten.


Mitt første møte med angsten.

Jeg åpnet døren til rommet forsiktig, ingen hund å se. Jeg beveget meg sakte ned trappen, fremdeles ingen hund og se. Deretter entret jeg kjøkkenet, jeg så brødboksen og deretter kjøleskapet. Men der stod han, kikket på meg med skumle øyne. Jeg ble livredd og i dette tilfellet var det veldig dumt, for det er typisk hunder å oppsøke de som er litt mer skeptiske til dem. Så der stod jeg med brødskiven i hånden, jeg kastet den til hunden og spurtet opp trappene og inn igjen på rommet.

Da kom mitt første møte med angsten, ikke visste jeg hva det var den gangen. Jeg klarte ikke å puste ordentlig, hjertet mitt banket og det føltes som om jeg skulle svime av hvert øyeblikk. Jeg ble geleidet ut av soverommet, ned trappen og til slutt ut av huset. Der ble jeg sittende på trappen i håp om å komme til meg selv igjen, mamma var allerede på vei og det var rett og slett veldig mye oppstyr akkurat nå. Heldigvis ga det seg etter kort tid, jeg ble med mamma hjem og alt ble raskt bedre.

Heldigvis skulle det ta lang tid, før jeg igjen fikk stå ansikt til ansikt med angsten. Men sett i ettertid er jeg veldig glad for å ha fått kjenne på angsten, det høres kanskje rart ut, men angsten har vært med på å forme livet mitt til det, det er i dag. Det er nok liten tvil om at hunden var en stor årsak til mitt første angst anfall, derfor føltes det litt rart at en annen hund skulle bli redningen når angsten rammet meg for andre gang. Denne gang i en mye større skala enn tidligere.


En venn for livet.

For da angsten rammet meg i 2010, var det lite som tydet på at jeg kom til å bli 30 år i det hele tatt. For jeg sperret meg helt inne, jeg var sikker på at hver dag skulle bli min siste og til slutt nådde jeg et bunnpunkt der jeg måtte ta noen vanskelige avgjørelser. Jeg var nødt til å komme meg ut blant folket igjen, for det var ikke tvil om at dagene innelåst i egen leilighet tæret på helsen min. Derfor bestemte jeg meg ironisk nok, for å gå til innkjøp av en hund som skulle få meg ut av leiligheten.

Denne hunden skulle bli redningen, den skulle bli min beste venn og ikke minst skulle den bli min viktigste støttespiller. Han ble hunden som jeg luftet alt med, jeg fortalte han om mine problemer og det som var så fint med han var at han alltid lyttet til meg. Ikke at han forstod så mye, men hver gang jeg startet å gråte, var han der for meg og trøstet meg. Han var rett og slett den beste hunden jeg kunne fått, mange vil nok se på han mer som en katt, men i mine øyne er han en hund med stor H.

Derfor føler jeg veldig på det at jeg nå må gi han bort, han har gjort alt for at jeg skal ha det bra. Men så fort jeg føler livet smiler igjen, klarer jeg ikke å være der for han når han trenger meg. For jeg har merket på han i det siste, han har virket trist, han har vært små aggressiv og det er som om han prøver å fortelle meg at han nå trenger en partner. Den partneren klarer ikke jeg å være, med snart fire barn i hus er det dessverre for liten tid, til å klare å tilfredsstille hans behov også.

Derfor skal jeg nå gi bort min kjære hund, han fortjener et hjem som kan ta vare på han og heldigvis er det mange som har meldt sin interesse. Jeg er helt sikker på at han får det veldig fint, men enn så lenge er det ikke helt bestemt hvor han skal bo. Kanskje skal han tilbake til min eks kjæreste, da vi skaffet oss han sammen. Men dersom ikke det går, har jeg en plan om at han skal få en fin hverdag rett i nærheten her. Hos en dame som jeg har hørt er veldig flink med hunder.

Les også disse innleggene:

Facebook
Twitter
LinkedIn
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *