Så var vi altså kommet til den delen av året igjen, tiden hvor milliarder av kroner skal byttes oss nordmenn imellom. For julen er ikke lenger hva den en gang var, for tradisjoner, hjemmelaget julepynt og familie kos er byttet ut med et kjøpe press helt uten like som jeg helt ærlig ikke har hatt mulighet eller kapasitet til å følge. Men det betyr ikke at gaver ikke handles.
For jeg er helt ærlig når jeg sier at julegaver er noe jeg har kjøpt på kreditt de siste ti årene, men det verste her er at jeg ikke er alene om å løse julegaveproblematikken med kreditt. For rundt omkring i hele landet sitter det mennesker som ikke har mulighet til å henge seg på dette julegavehysteriet. Forventningene til julegaver har blitt større enn noen gang, dette har smittet over på barna våre og konsekvensen av dette er at barn helt ned i 7 års alder forventer en ny iPhone under juletreet.
Julaften skal være en dag der familiene samles i sofaen for å spise julestrømpen, se på tre nøtter til askepott og kjenne spenningen stige utover dagen. Julaften skal være forberedelser av julematen, der man kan kjenne ribbelukten fra tidlig morgen og ikke minst det evige jaget etter sprø svor. Julaften skal være tiden for samhold, tiden for glede og ikke minst tiden hvor man gleder seg over at oldemor også i år kom gående inn inngangen med kjeppen godt plantet i hånden.
Slik er det ikke lenger i det samfunnet vi lever, jaget etter den dyreste og fineste julegaven får oss til å glemme de nærmeste vi har. For rundt omkring i Norges land sitter det onkler, tanter, besteforeldre og oldeforeldre som ikke har et sted å være. Skuffelsene over at det lå en Samsung og ikke en iPhone under treet er større enn at bestemor ikke var til stede, det tyder på at vi er på vei i en retning jeg ikke ønsker å være en del av lengre.
Jeg er lei av å sitte å betale skyhøye renter i flere år etterpå for gaver som ikke engang blir satt pris på, vi nordmenn er blitt noen bortskjemte fjellaper som ikke setter pris på noen ting og nå mener jeg at julen må tilbake til det det engang var. Jeg vil at mormor strikker de sokkene hun alltid gjorde, jeg vil at oldemor kommer inn med ti enkroninger på en snor og jeg vil at vi alle skal samles til en hyggelig middag, der stemningen og ikke pakkene er i fokus.
Det er blitt sånn at man ikke tørr å fortelle andre at man ikke har råd til å henge med på dette julegavehysteriet, man føler at man er nødt til å gi noe av samme verdi som det man selv får og alt dette fører til slutt til at flere og flere setter seg selv i luksusfellen som følge av julegaver. Er det virkelig et slikt samfunn vi ønsker å være? Det er på tide at dette problemet får en stemme og jeg kan godt være den stemmen om det fører til at flere tørr å fortelle at i år må vi bremse når det kommer til julegaver.
Jeg vil tilbake til tiden hvor gaver ble skapt på et juleverksted, jeg vil tilbake til tiden der bekymringene var om det lå snø ute på julaften og jeg vil tilbake til den tiden hvor juletreet bar preg av å ha blitt pyntet med egenlagd julepynt. Jeg vil tilbake til den tiden der vi tok oss tid til å gå rundt treet, jeg vil tilbake til den tiden der kveldens begivenhet var hvem som fikk mandelen i grøten og jeg vil tilbake til den tiden der barna la seg med et smil om kvelden og tittet ut av vinduet etter julestjernen.
Er det for mye å be om?
