Møte med mitt mobbeoffer!

46766037_200367570842114_893888097090011136_n

De fleste oppfattet meg som et monster på skolen, jeg var han gutten som var villig til å gjøre alt for å ødelegge andres liv. Sannheten var at jeg var en usikker gutt, en gutt som ikke følte jeg passet inn og jeg tok alle midlet i bruk for å overleve selv. Jeg hadde det ikke noe godt med meg selv på denne tiden, jeg visste godt hvordan det føltes å bli mobbet av en som meg, men jeg la alle følelser til side, kun for å overbevise de «kule« om at jeg var «kul« nok for gjengen.

Jeg hadde vært et mobbeoffer selv i store deler av barndommen, jeg hadde grått meg selv i søvn over alle de vonde minnene. Jeg var livredd for å gå til skolen, fordi jeg visste at de stod klare til å ta meg. Nå var det plutselig jeg som var monsteret, jeg var han de fryktet når de entret skolegården og jeg gjorde ingenting for å vise dem sympati. Jeg var om mulig ennå hardere, men hver kveld lå jeg og tenkte over mine handlinger og selv som mobber gråt jeg meg selv i søvn over hva jeg hadde gjort.

Derfor var det så utrolig godt å få pratet ut med ei av de jeg mobbet, faktisk ble vi enige om å møtes i skolegården der alt det forferdelige skjedde. Jeg hadde så stor respekt for henne, som faktisk ville møte meg i det hele tatt. Jeg var utrolig nysgjerrig på hennes historie, for jeg visste at jeg hadde hatt det veldig likt i yngre alder. Men det hun fortalte meg, fikk meg til å få hakeslepp. Det ga meg et perspektiv på livet og først nå forstod jeg hvor forferdelig jeg hadde vært mot henne.


Hun kunne fortelle meg det, at det en dag hadde gått for langt for hennes del. Det var en dag jeg hadde vært ekstra hard mot henne, jeg hadde sagt ting hun ikke taklet og nå var grensen nådd. Denne dagen visste hun at moren skulle jobbe kvelden, så hun kjappet seg hjem fra skolen og fant frem et tau hun hadde lagt klart i boden. Dette gjorde hun klart, nå skulle hun gjøre slutt på det hele. Hun hadde gjort klart alt, nå var det bare å ta det siste steget, så skulle mobbingen endelig ta slutt.

Heldigvis hadde moren hennes kommet tidligere hjem denne dagen, hun klarte å stoppe henne før hun tok sitt eget liv, men heldigvis ble dette slutten på mobbingen uansett. For hun hadde ikke turt å være ærlig med de hjemme om mobbingen, men etter denne hendelsen så følte hun at hun måtte være ærlig. Moren tok kontakt med skolen og jeg husker fremdeles det store møtet vi hadde i klassen for å stoppe det hele. Det var mange «tøffe« gutter som gråt der for å si det sånn.

Når jeg hørte hvor ille hun hadde hatt det, fikk jeg helt vondt i hjertet. For her kunne jeg rett og slett vært årsaken til at noen tok sitt eget liv, bare for at jeg selv skulle føle meg bedre. Jeg er så glad for at hun ville møte meg å fortelle meg dette, jeg er så glad for at hun ikke tok sitt eget liv og jeg er så utrolig glad for at vi kunne sette oss ned å prate om dette som voksne mennesker. For våre historier var ganske like, bortsett fra at hun ikke hadde hjerte til å ta det ut på andre for å bli likt selv.

Share on facebook
Facebook
Share on google
Google+
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *