Når man er alvorlig syk, men ingen tror deg.

112718_1231_Hvormyemjeg2.jpg

Det er nå gått 9 år siden livet mitt skulle forandre seg for alltid!

Jeg hadde akkurat fått full kontroll på egen økonomi, jeg hadde akkurat tatt det etterlengtede steget inn i boligmarkedet og for første gang i livet følte jeg at det var jeg som hadde kontrollen. Jeg var fremdeles en ung mann og tross en tøff start på livet økonomisk, hadde jeg gitt meg selv alle forutsetninger for å endelig lykkes. Men da alt endelig så lyst ut for min del, skulle jeg få en kraftig påminnelse om at livet ikke er en dans på roser.

Dagen startet som alle andre dager, jeg hadde akkurat kommet meg ut av døren og satt kursen mot Oslo S. Solen presset seg sakte men sikkert igjennom de høye bygningene, man kunne høre at Oslos befolkning hadde våknet til liv og at støyet i gatene sakte men sikkert økte i volum. Jeg var som vanlig rask i steget, håret mitt blafret lett i vinden da jeg løp opp trappene ved Hotel Plaza og satte kursen over den lille broen inn mot Oslo S.

I det dørene åpner seg inn til Oslo S, kjenner jeg en rar følelse i kroppen. Det føltes som om hele kroppen ble tappet for energi og sakte men sikkert kjente jeg at synet mitt begynte å svirre. Jeg klarte ikke feste blikket, hjertet mitt pumpet som aldri før og plutselig følte jeg at beina sviktet under meg. Jeg falt sammen rett innenfor dørene på Oslo S, jeg hadde mistet alt kontroll over egen kropp og nå trengte jeg virkelig hjelp for å i det hele tatt komme meg på beina igjen.


Fordommer kan være dødelige.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har entret Oslo S om morgenen, jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett hendelser som kunne ligne min egen. Aldri før hadde det slått meg at dette var noe som kunne ramme hvem som helst, derfor kunne jeg på en måte forstå alle de menneskene som bare passerte meg uten å hjelpe. For dem kunne jeg være nok en narkoman som var midt i en oppadgående rus og det er lett å tenke at dette tar vaktene seg av.

Men så er det kanskje det som er problemet med oss nordmenn, vi er veldig gode til å sette hverandre i en bås og om jeg hadde vært en narkoman burde jeg hatt like muligheter til hjelp som hvem som helst andre. Men jeg ble liggende livredd igjen på gulvet, det føltes som om hele verden rundt meg gikk i fort film og hele verden gikk på en måte videre uten at jeg fikk være med. Etter en god stund klarte jeg til slutt å samle meg, jeg kom meg opp igjen på beina og hanglet meg til slutt hjem.

Etter flere legebesøk og blodprøver kom svaret som skulle overraske meg. For i følge legen hadde jeg blitt rammet av et angst anfall, jeg hadde så vidt hørt om angst på denne tiden og jeg kunne ikke skjønne at angst skulle være så forferdelig. De neste årene skulle jeg få merke hvor alvorlig angsten kunne føles på kroppen, for i to hele år ble jeg satt ut av arbeidslivet og livet generelt. Jeg ble fanget inne i min egen leilighet og det uten noen synlige bevis på at jeg faktisk ikke var frisk.


Du er ikke syk, du må bare ta deg sammen!

I hele to år låste jeg meg inne, jeg var rett og slett livredd for å forlate leiligheten. Jeg fryktet at angsten skulle ramme meg igjen og i tillegg turte jeg ikke å fortelle noen om mitt angst problem. Flere trodde nok at de skjønte hva som feilet meg, i hvert fall om vi skal tro tipsene de ga meg. For ofte fikk jeg høre det at jeg ikke var syk, det handlet om at jeg måtte komme meg ut i frisk luft og ikke minst måtte jeg bare ta meg litt sammen.

Det er typisk Norsk å være god, var det engang en klok dame som sa. Men ordtaket, det er typisk Norsk å ikke skulle vise svakhet, er det ingen som har kommet med enda. For vi nordmenn skal virkelig ikke vise svakhet, verken når det kommer til økonomi eller helse. Alt som ikke følger den Norske standarden, blir sett på som tabubelagt i dette landet. Men nå er det på tide å være ærlige med oss selv, utallige mennesker sliter med usynlige sykdommer i dette landet og det må aksepteres.

Det er nemlig en virkelig kamp å slite med usynlige sykdommer, derfor er vi nødt til å ta dette på alvor. Forståelse, omsorg og støtte kan være den beste medisinen. Sammen med at man kan snakke åpent om sine utfordringer, tror jeg vi nærmer oss en enklere hverdag for de som sliter med usynlige sykdommer. La oss sammen gjøre livet med usynlige sykdommer, enklere å leve ved å vise forståelse for hverandres problemer.

Share on facebook
Facebook
Share on google
Google+
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *