Jeg var en gullgruve for kreditorselskapene.

010819_1700_Jegerblittf1.jpg

Tenk at noe så uskyldig som et plastkort, skulle bli starten på et gjeldsmareritt.

Jeg var allerede på dypt vann økonomisk, da jeg fikk mitt første kredittkort imellom hendene. Jeg husker fremdeles gleden jeg følte av å dra kortet i kortterminalen, det var en befrielse å kunne bruke penger som ikke ble trukket fra konto. Det var så mye enklere å bruke penger, når man visste at regningen ikke kom før i neste måned. Problemet var bare det at, når regningen først kom i posten, så hadde jeg ikke pengene til å betale dette tilbake.

For det som var negativt med dette kortet, var det at man mistet all kontroll over hva man brukte penger på. Jeg brukte penger som monopol penger, jeg kjøpte ting jeg absolutt ikke trengte og når regningen kom fikk jeg like stort sjokk hver gang. Hvordan hadde jeg klart å bruke så mye penger denne måneden, tenkte jeg stort sett hver måned. Jeg følte meg litt som et barn igjen, som ikke hadde begrep om hva penger egentlig var og dette skulle forfølge meg frem til den dag i dag.


Disse kortene kommer med en grense, et maksbeløp som man kan bruke før det sier stopp. Men det var alt for enkelt å ta en telefon inn til kreditorselskapet, spørre dem om å heve kreditten litt og plutselig satt man der med nye 20.000 kroner imellom hendene. Det var alt for lett å få tak i disse pengene, det var ingenting ved disse kortene som minnet om det vanlige liv. For i det vanlige livet måtte man jobbe hardt for pengene, mange timer arbeid måtte til, mens her var det bare å ringe inn.

Plutselig var det uskyldige plastkortet, med en maksgrense på 10.000 kroner, blitt til et mareritt og en inkassogjeld på nærmere 200.000 kroner. Midt oppe i begivenhetenes sentrum satt jeg, en ung gutt som hadde ødelagt sin fremtid økonomisk. Nå var det ikke lenger bare å ringe inn, de hyggelige menneskene som alltid hadde hjulpet meg, var ikke lenger like hyggelige. Nå var det nærmest en krig mellom meg og dem, en krig det var liten tvil om hvem som kom til å vinne.


Men hvorfor var det så lett å heve denne grensen? Hvorfor var det ingen kontroll av meg før pengene ble tilgjengelig? Svaret på dette er ganske enkelt, disse selskapene er satt opp for å tjene penger på sånne som meg. For dem er det julaften hver gang jeg ringer inn, for de vet utrolig godt at jeg ikke klarer å betjene dette i ettertid. Det betyr at de kan hente inn både renter, salær og summene jeg har lånt, uten at jeg kan si så mye som et eneste ord.

Alt i alt er dette min feil, men jeg vet at det sitter mange der ute i samme situasjon. Heldigvis kommer det nye regler rundt dette nå, men for min del er dette 20 år for sent. Men jeg kan allikevel ikke skylde på noen andre enn meg selv, det er jeg som har vært dum og naiv og som takk for det, sitter jeg fremdeles her med gjeld.

Share on facebook
Facebook
Share on google
Google+
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *