Når de økonomiske problemene blir så store, at man bare gir opp!

55510748_2193228750768987_8042212565385740288_n

Jeg har alltid åpnet regningene mine, jeg har alltid visst hva som må betales, men pengene har rett og slett ikke strukket til.

De fleste av oss har nok kjent på denne følelsen, men det som skiller en gjeldsslave fra en med dårlig råd, er prioriteringene. Der noen velger å betale regningene og heller ha litt dårlig råd. Valgte jeg heller å prioritere livsstil og på ingen måte la regningene gå ut over mitt forbruk. Jeg brukte nok heller enda mer penger, for på en eller annen rar måte syntes jeg synd på meg selv og det førte til at jeg startet å shoppe enda mer, bare for å føle meg bedre.

Dette høres nok rart ut for veldig mange av dere, men for meg var dette realiteten. For som sagt tidligere, jeg hadde full kontroll på hva som skulle betales, men istedenfor å betale regningene plasserte jeg dem i en eske innerst i klesskapet mitt. Det vil si jeg gjemte dem vekk, i et håp om å glemme hvor mye jeg faktisk skyldte. For å være helt sikker på at jeg skulle glemme dem, valgte jeg å kjøpe masse ting jeg ikke trengte, igjen for å føle meg bedre.


Det var litt som å pisse i buksa for å holde varmen om vinteren, eller for å si det rett ut, det var veldig korttenkt. Men på dette tidspunktet hadde jeg gitt opp min egen økonomi, tallene hadde blitt så store at jeg ikke så noen løsning på problemet og da føltes det lettere å bare glemme alle problemene. Allerede som 19 åring hadde jeg gitt opp dette med økonomi, jeg hadde lagt fra meg drømmen om hus og på dette tidspunktet var det kun her og nå som gjaldt for min del.

Jeg husker ennå følelsen, jeg hadde hver eneste måned når regningene kom. Jeg åpnet brevene, jeg skrev ned beløpene og hver måned trengte den samme tanken seg inn. Kunne jeg ikke bare få avsluttet dette livet, min fremtid er helt ødelagt uansett, men samtidig elsket jeg livet. Det var aldri min tanke å ta mitt eget liv, derfor måtte jeg finne en annen måte å løse dette på og det endte med esken i skapet. Den esken som gjemte min skam fra resten av verden og meg selv.

Er det noen som har sittet i samme situasjon, der de bare bestemmer seg for å gi opp?

Les også disse innleggene:

Facebook
Twitter
LinkedIn
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *