Jeg savner tiden da jeg slet med angst!

030719_1819_Mtemedmittm1.jpg

Årene med angst var uten tvil den verste perioden i mitt liv, men allikevel tar jeg meg selv i å savne akkurat denne perioden.

Det kan nok virke provoserende på mange av dere, for angst er med på å ødelegge livet til veldig mange mennesker. Mange vil også hevde jeg er respektløs ovenfor de som nå sliter med angst, men sannheten er den at jeg savner noen aspekter ved angsten. Men jeg savner ikke frykten og det å ha det vondt. Jeg savner ikke smertene og følelsen av hjelpeløshet. Jeg savner ikke alle de vonde minnene og alle timene i fosterstilling. Dette handler om noe helt annet.

Angsten fungerte på meg, som den gjør på alle andre. Den var med på å bringe frem de vonde tankene, men på en eller annen måte var den også med på å bringe frem de gode tankene. For det er når man har det som tyngst, man virkelig kjenner på hva som betyr noe her i livet. Man lærer seg til å sette pris på de små tingene i hverdagen, de tingene som man ellers tar for gitt og akkurat det savner jeg. For det er så lett å glemme hvor heldige man faktisk er, i en hverdag fylt med stress og forventningspress.


Alle forventer noe av deg i hverdagen, enten du går på skole, er i jobb eller om du er forelder. Alle stiller krav til hvordan du skal være som elev, som arbeidstaker eller som pappa. I et slikt samfunn er det lett å la seg påvirke, man blir mer opptatt av å innfri andre sine krav og man glemmer å kjenne på følelsen av hvor heldig du faktisk er. Man glemmer å sette pris på det man har og man glemmer å sette pris på seg selv og det man oppnår i hverdagen.

Det er fælt å si det, for det å være alvorlig syk, burde ikke føltes som medisin. Men når jeg hadde angst, låste jeg meg selv inne. Jeg levde på en måte i min egen hule, der mine tanker og behov var i førersetet. Jeg fikk tiden til å sette pris på de små tingene i livet, jeg fikk tiden til å verdsette det jeg hadde fått til i livet og samtidig fikk jeg håndtere mine behov fremfor andres. Det føles helt feil å si, men det er akkurat slik det føltes. Det var når jeg var lengst nede i livet, jeg klarte å se mine gode egenskaper.

Det føles allikevel veldig rart og ikke minst feil. Når jeg tenker at det er kun angsten som kan fremprovoserte disse tankene, men på en annen måte har jeg aldri kjent så sterkt på dette utenom angstperioden min.

Les også disse innleggene:

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *