Så har jeg gått i den samme fellen nok en gang, for hvem er det egentlig jeg forsøker å lure? For etter en kjapp tur på vekten her om dagen, fikk jeg helt knekken da tallene 119,9 lyste mot meg. Men istedenfor å lære av tidligere feil og velge en ny retning i veien mot idealvekten. Startet jeg nok engang på nazi-regimet mitt, der grove knekkebrød med fancy pålegg i flotte farger som ikke smaker en dritt regjerer. Kanskje er det nettopp det, det smaker, nemlig dritt.
Jeg savner Coca Cola, jeg savner ekstra ost på toasten og ikke minst savner jeg et par poser med smash! For det skal godt gjøres å bare spise en, i mitt tilfelle EN pose! Hver dag kjemper jeg en indre kamp med meg selv i butikkhyllene. Den ene siden av meg sier at jeg bare bør gi opp, mens den andre siden av meg er fast bestemt på at min nye hverdag er rett for meg. Hva som er rett finnes det liten tvil om, hvor sterk viljestyrken min er, er litt mer tvilsomt!
For allerede nå ser jeg resultater, det vil si at jeg nok engang opplever treningshallusinasjonene. Du vet de tankene alle periodetrenere får, etter kun en trening i treningsdagboken. Man kan allerede se musklene vokse, kinnene er blitt litt smalere og hvis jeg virkelig legger godviljen til, kan jeg skimte en six-pack i det fjerne. Alt dette er selvfølgelig bare hallusinasjoner, for ikke engang om jeg holder inn alt som er, finnes det ikke en synlig six-pack på denne kroppen.
Enn så lenge holder jeg ut, men i morgen er det spisedag og jeg er litt redd for å eksplodere faktisk. For skal jeg spise alt jeg har lyst på i morgen, ja da er hele den forrige uken bortkastet.
