Jeg føler meg ødelagt!

45614037_1064598333718557_5039108613830868992_n

Misforstå meg rett! Jeg er selvfølgelig veldig glad for at mange av mine problemer har fått et navn, hver eneste dag lærer jeg nye ting om meg selv og jeg blir mer oppmerksom på hvordan jeg reagerer i forskjellige situasjoner. Men på lik linje med svarene jeg får, kommer det stadig nye spørsmål og et av dem er hvordan det kunne ta så lang tid å finne ut av dette?

Nå som jeg er blitt mer og mer kjent med ADHD diagnosen, stiller jeg meg uforstående til at ikke noen etater tok tak i mitt problem. Når du har en elev som stadig detter ut av undervisningen, en elev som stadig lager uro i klassen og ikke minst en elev som slutter å møte opp i timene. Da mener jeg at hvert fall foreldre burde varsles om dette.


Første gang jeg skulket var jeg rundt 15 år gammel, jeg tenkte ikke over hvilke konsekvenser dette ville gi meg, men i og med at skolen ikke meldte fra hjemme ble dette starten på et evig langt skulke mareritt. Først tredje året på videregående kom beskjeden til mine foreldre, seks dager før min 18 års dag ble jeg fersket i å ha skulket skolen og da var det for sent.

Jeg hadde kun fått med meg bruddstykker av undervisningen gjennom tre år, jeg var ikke i nærheten av å bestå en eneste prøve på skolen og for meg var veien til en utdanning en umulighet. Derfor valgte jeg selv å slutte på skolen kun en måned før jeg skulle vært ferdig med videregående skole, heller ikke da ble det noen møter eller spørsmål rundt dette.

Skolen hadde nok gitt meg opp for flere år siden, jeg gikk rundt som en sau på beite med merkelappen «ubrukelig» i øret. Mye av skylden for dette skal jeg ha selv, men som 15 åring tenker man ikke på skolen på samme måte som jeg gjør den dag i dag og hadde dette blitt tatt tak i fra skolen side tidligere er jeg sikker på at livet mitt hadde sett helt annerledes ut.


Årene som fulgte etter videregående var komplett kaos, da var det kun dyr champagne, ville fester og forskjellige damer som fylte min hverdag. Med en 60% stilling nede på bensinstasjonen var det lite som tilsa at jeg kunne leve en slik livsstil, jeg kunne ikke brydd meg mindre før regningen ble oppsummert noen år senere. Nok engang hadde jeg ødelagt for meg selv.

For økonomien var skakkjørt allerede i en alder av 21 år, jeg satt med inkassogjeld opp til ørene og ikke en eneste ting av verdi. Bilen jeg engang eide hadde jeg måttet selge som følge av gjeld og dermed var det eneste jeg satt igjen med en liten flaske med Bacardi Razz. Med alle disse problemene i livet, var det ikke lange tiden den varte heller for å si det sånn.

Utrolig nok skulle jeg komme meg ut av dette i løpet av et par år, jeg hadde nå fått meg kjæreste og vi hadde kjøpt vår første leilighet sammen. Endelig så jeg ut til å ha fått livet på rett kjør, jeg bodde på Grunerløkka i Oslo og jeg hadde fått meg en jobb som var fast og godt betalt. Endelig følte jeg meg vellykket, men problemene stod klare til å banke på døren.


For dette var tiden mitt angst mareritt startet, det er en historie de fleste av dere kjenner til og hvis du ikke gjør det kan du lese hele historien her: LINK. Dette medførte utallige utredninger, samtaler med psykologer og heller ikke her var det noen som fattet mistanke til ADHD diagnosen. Ikke engang jeg fattet mistanke til den diagnosen.

Dette var mitt liv i en kortversjon og når jeg leser over dette selv kan jeg ikke skjønne hvordan denne diagnosen ikke kunne oppdages på et tidligere tidspunkt. Jeg er nå blitt 30 år og all den tiden jeg på en måte har rotet bort er den tiden der «vanlige» folk etablerer seg i livet, kunne ting sett annerledes ut om denne diagnosen hadde blitt oppdaget tidligere?

Facebook
Google+
Twitter
LinkedIn
Pinterest

4 hendelser på “Jeg føler meg ødelagt!”

  1. Buhuu, vi har alle problemer… voksne mannen sutrer som ei jenteunge… Dyre fester og champagne ødela livet mitt? looool

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *