Det er ingen tvil om at barna her i huset har merket ADHD diagnosen min på kroppen selv før jeg fikk diagnosen, så nå som diagnosen er et faktum virker det litt som om brikkene falt på plass i deres puslespill om livet. Plutselig skjønte de litt mer av hvorfor og hvordan jeg reagerte på ting og for å være helt ærlig har mitt forhold til barna her i huset blitt mye bedre etter at diagnosen ble stilt.
Det er nok ikke bare barna som har fått brikkene til å falle på rett plass, det har nok skjedd en del med mitt puslespill om livet også. Jeg er blitt mer oppmerksom på hva som irriterer meg oftere enn «vanlige» mennesker, jeg har blitt mer oppmerksom på hvordan jeg reagerer på de tingene som irriterer meg og til slutt har jeg på en eller annen måte forstått at man kan reagere annerledes for å gjøre livet mitt og ikke minst livet til de rundt meg enklere og leve.
For i hodet mitt er det ofte sånn at de små uviktige tingene blir utrolig viktig, mens de store tingene som faktisk er viktig ofte blir helt uviktig. Jeg er for eksempel i overkant sensitiv for lyder, dermed kan hele dagen min ødelegges av at barna smatter rundt middagsbordet. Dette er for de fleste mennesker der ute en bagatell, men for meg er dette forskjellen på en god og dårlig dag. Dersom man ser på det andre veien, kan det å hente barna på aktiviteter være noe jeg glemmer som følge av mitt fokus på de små tingene her i livet.
Dette er ting jeg nå er blitt mer obs på, så for første gang på mange år har vi faktisk begynt å få det nokså koselig rundt middagsbordet. Barna har også blitt mer nysgjerrige på meg og min diagnose og her om dagen kom det et uventet spørsmål fra sønnen her i huset. «Kent, kan du fortelle meg alt om din ADHD» var spørsmålet han stilte, jeg kjente jeg stivnet litt til for er det en ting jeg ikke kan nok om så er det nettopp min diagnose. Derfor henviste jeg fint over til min samboer som har brukt mye tid på å lese om dette de siste ukene.
Selv om jeg ikke hadde noe godt svar, kjente jeg at det varmet hjertet mitt at han faktisk ville vite mer om dette. Mye av nysgjerrigheten ligger nok i at dette er noe de snakker mye om på skolen, for der er det elever med ADHD som ofte gjør ting de ikke helt klarer å forklare selv og dermed sitter de igjen med mye anger gjerne bare sekunder senere. Dette biter barn seg merke i og for gutten her i huset har nok ADHD til nå vært litt som det var for meg når jeg var så gammel, nemlig en person som slår, sparker eller kaster ting rundt seg.
Dette er langt i fra sannheten og jeg kjenner det gleder meg at skolene fokuserer på dette, for hadde de visst like mye om ADHD på den tiden jeg var ung som det de gjør den dag i dag ville nok jeg også tatt litt lettere på denne diagnosen. ADHD har for meg vært en slags tabu gjennom hele oppveksten og så fort et barn har mye energi er folk ekstreme til å slenge ordet ADHD rundt seg og det syntes jeg er trist. Heldigvis har jeg en 7 åring her i huset som sitter på masse informasjon, så på denne fronten er det han som kan lære meg litt om ADHD.