Hele mitt voksne liv har jeg slitt med økonomien og det hele startet allerede da jeg fikk min første lønning. For etter å ha stått utallige timer med hamburger fett opp til ørene, var det ingen tvil om at jeg følte jeg fortjente å bruke litt penger på meg selv. Jeg visste godt at ikke det var rare lønningen jeg fikk som ekstrahjelp, men allikevel var sjokket stort da det stod avvist på kort terminalen dagen etter lønn. Allikevel skulle jeg ikke lære stort av denne første erfaringen med penger.
Månedene gikk og jeg ble etterhvert fast ansatt i firmaet jeg jobbet. I takt med antall timer på timelisten, gikk også lønnen betraktelig opp. Problemet var bare at jeg som ung og lovende, ikke kunne all verdens om dette med skatter og avgifter enda. Dermed fortsatte jeg å skatte for en deltidsjobb, det førte til at pengene strømmet inn på konto og lite visste jeg at noen ville ha tilbake disse på et senere tidspunkt. Istedenfor gikk jeg i det man så fint kaller luksusfellen.
Uten å i det hele tatt tenke på hva jeg skattet, bestemte jeg meg for å flytte hjemmefra. Dermed var det noen utfordringer jeg måtte rydde opp i, jeg kunne ikke lenger låne bil av mine foreldre og derfor måtte jeg også kjøpe meg en ny bil. Valget falt på en beskjeden BMW Kabriolet, til den nette sum av 198.000. Plutselig satt jeg med utgifter hver måned, et skattetrekk som var mer fornuftig og minus i banken etter hver måned. Min livsstil tilsvarte rett og slett ikke det å jobbe på en bensinstasjon.
Allerede på dette punktet var ute å kjøre økonomisk, postkassen hopet seg opp med regninger og alle som en ble de plassert trygt i en boks inne i klesskapet mitt. Der ble de liggende helt til jeg flyttet ut av leiligheten og når man må på søpledynga med et lass regninger, ja da vet man hvor ikke det faktisk står til. Dette førte til at jeg allerede i en alder av 20 år, hadde ødelagt mine muligheter til å komme meg inn på boligmarkedet. Men det skulle faktisk snu en vakker sommerdag i 2011.
For etter å ha fått hjelp med økonomien over en lengre tid, satt jeg plutselig igjen uten noe form for gjeld. Dette skulle være vendepunktet, endelig skulle det lykkes for unge og fremadstormende Solheim. Jeg hadde en godt betalt jobb i denne perioden, jeg klarte å betjene alle lån i denne perioden, men etter fire år i lykkeland var det igjen nødbremsen på. Jeg hadde rett og slett levd over evne igjen, jeg hadde kost meg litt for mye og det skulle jeg igjen straffes for.
Det endte til slutt med at leiligheten jeg eide ble tvangssolgt, bilen jeg eide ble også tvangssolgt og kanskje hadde jeg trengt en tvangstrøye på dette tidspunktet også. Jeg måtte finne meg et sted å bo, dermed endte jeg opp i noe som lignet et kott midt i Larvik sentrum. All gjeld var så og si slettet og aldri før har jeg følt så sterkt på den følelsen å måtte starte på nytt. Alt jeg eide var revet bort, jeg satt på bar bakke og den eneste jeg kunne klandre for dette, var meg selv.
Fremdeles sitter jeg med noe grums, men jeg er fast bestemt på å rydde opp i dette. Jeg ønsker å en dag å kunne kjøpe bolig med min samboer og barn, jeg ønsker en dag å kunne slippe å bekymre meg for økonomien og jeg ønsker en dag at vi bare kan fokusere på det å være kjærester og foreldre. Den dagen kommer, det er jeg helt sikker på. Men det er ingen enkel vei, den krever blod, svette og tårer. Men det er jeg fast bestemt på å ofre.
