Gjennom flere år har jeg delt en mørk hemmelighet med postmannen! Riktignok har han aldri fortalt det til noen, men han har gjort sitt for å minne meg på dette daglig. Så i fare for at noen andre skulle finne ut av dette, har jeg stått og lusket på postmannen hver eneste dag. Så fort han har forlatt postkasse stativet, har jeg løpt ut for å kvitte meg med alt av beviser. Men nå er hemmeligheten vår i ferd med å sprekke, derfor ønsker jeg selv å komme med innrømmelsen til alle dere.
Som mange av dere kjenner til har jeg slitt med angst og depresjoner i flere år, men å innrømme dette er ingenting i forhold til det jeg nå skal innrømme. For det finnes ikke noen ting her i livet som er mer tabubelagt, enn å innrømme at man sliter økonomisk. Jeg velger allikevel å innrømme dette ovenfor dere nå, for i flere år har jeg slitt økonomisk og dette har medført mange problemer for meg opp igjennom. Derfor har jeg et håp om at åpenhet er det som skal til for å fikse dette problemet.
Jeg tror selvfølgelig ikke at regningene blir betalt som følge av min innrømmelse, men jeg vet det er utrolig mange der ute som har det på akkurat samme måte som meg. Derfor har jeg et håp om at dette innlegget, skal være med på å legalisere mer åpenhet rundt folks økonomiske problemer. For vanskeligheten ved å fortelle om dette er så stor, at det er lettere å tømme nok et kredittkort bare for å slippe å innrømme dette. Men til slutt når vi et punkt, der selv ikke lånehaiene vil hjelpe oss.
Jeg skulle likt å høre om de personene i dette landet, som aldri har måttet bekymre seg for økonomien. Med unntak av noen få personer her i landet, har vi alle vært i en situasjon der lønningene ikke strekker til. Derfor er det for meg merkelig at dette skal være så vanskelig å prate om. Jeg har selv slitt med dette i mange år, jeg har selv valgt å ikke fortelle det til noen, men hvorfor har det vært sånn?
På den ene siden er det flaut å innrømme at man har et problem. I Norge er vi oppdratt til at vi ikke skal snakke om penger, enten man har mye eller lite penger. På den andre siden er jeg livredd for hvordan folk rundt meg skal reagere, er jeg fremdeles god nok for vennegjengen selv om jeg ikke har penger? Flere ganger har jeg vurdert å være ærlig om dette, men redselen for hvordan mine nærmeste kommer til å reagere har stoppet meg.
Flere ganger har jeg sett på luksusfellen med venner, flere ganger har jeg ristet på hodet av tilfellene, men innerst inne har jeg kjent meg igjen i flere av disse tilfellene. Men i fare for å virke svak ovenfor mine venner, dekker jeg over dette med latter. Nå er jeg kommet dit at jeg ikke føler jeg kan holde det inne lenger, jeg føler det er på tide å være ærlig om hvem jeg faktisk er og i tiden som kommer skal jeg ta dere med på min reise mot en stabil økonomisk hverdag.
Hadde du turt å være ærlig om økonomiske problemer om du satt eller sitter i min situasjon?
3 hendelser på “Hvorfor er det så vanskelig å være ærlig om økonomiske problemer?”
Jeg er i samme situasjon. Jeg har er 30 år og har siden jeg flyttet ut da jeg ble 15 slitt økonomisk. Vi hadde lite da jeg var mindre, det var vel derfor jeg brukte mer enn jeg burde da jeg fikk penger i hendene selv. Jeg har aldri klart å slippe folk innpå meg ordentlig pga av dette. Selv ikke min samboer. Han fant det til slutt ut selv. Bunken med ubetalte regninger. To ganger lovet jeg gull og grønne skoger om at ting skulle bli bedre. Noe jeg selv også ville og trodde. Men med smal økonomi klarte jeg ikke det. Tredje gangen hadde han fått nok. Nå er det ikke lenger vi og jeg har gjort så at vi og mine to gutter på to og fem år ikke skal bo sammen mer. Hvordan fant du styrke i å være ærlig med dette? Har du klart å være åpen med din samboer? Hvordan har det gått? Jeg heier på deg ???? Det er så utrolig vondt at penger skal styre en persons liv og gjøre det så vanskelig å snakke om.
Du er skikkelig tøff. Står i samme situasjon. Jeg er snart 31 år og helt siden jeg flyttet hjemmefra da jeg var 15 år har jeg slitt økonomisk. Vi hadde lite da jeg var yngre, så det var lett å bruke penger når jeg fikk det i hånda. Hele endte opp med en haug med ubetalte regninger og en dårlig økonomi 15 år senere. Jeg har aldri klart å slippe noen ordentlig innpå meg, derfor har jeg aldri hatt noen nære venner. Slev ikke samboeren min, som jeg har fått to flotte barn med har jeg klart det med. Han fant Haugen med regning her, og jeg lovet gull og grønne skoger om å klare å ordne opp, to ganger. Tredje gangen var det nok. Ikke for for han. Det var ikke fordi jeg ikke ville, og jeg vil jo ikke lyve, men det er så forbaska vanskelig å slippe noen innpå seg etter så lang tid i skam. Nå står jeg her og har skylden for at våre framtidsdrømmer ikke kan bli det vi ønsket og våre to barn ikke skal ha foreldre som bor sammen lengre.
Hvordan fant du motet og styrken til å gi slipp og åpne opp om dette? Hadde du samboer da, hvordan gikk det? Jeg heier på deg ???? Du er enormt tøff!
Takk for en fin og åpen tilbakemelding 🙂 Det er aldri noe gøy når ting står på, men for min Hadde ikke lyst, men følte jeg måtte 🙂 del var åpenhet eneste utvei om jeg skulle klare å komme meg ut av dette 🙂