De fleste av oss forbinder 17. mai, med is, barnetog og glede. Men for noen er denne dagen, bare nok en jævla 17. mai.
Jeg skrur tiden tilbake til 2012, i Oslo skinner solen og gradestokken viser godt over 20 tallet. Gatene er fylt opp med festglade mennesker, alle er kledd i bunader, dresser eller flotte kjoler. Hylene fra spente barn høres på mils avstand, i dag er dagen de har ventet på i lange tider. Endelig skal de få hilse på kongefamilien, endelig skal de få sine få sekunder med tv tid på slottsplassen og endelig skal de få spise så mange pølser og is de hæler etter barnetoget.
På samme tid som disse scenene utspant seg i Oslos gater, lå jeg innesperret på mitt eget soverom i Oslo. Jeg hadde bevisst låst meg inne, gardinene var dratt for og vinduene var lukket. Men allikevel kunne jeg høre ropene i det fjerne, jeg drømte meg tilbake til min barndom, på den tiden 17. mai var årets store begivenhet. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å samle opp mot, mot til å komme meg opp av sengen og mot til å komme meg i dressen og entre Oslos herlige 17. mai gater.
Jeg visste det allerede en uke i forkant, at denne dagen kom til å bli gjennomført innendørs. I flere måneder hadde jeg kjempet mot angsten, jeg hadde ikke vært ute av døren på flere uker og nå visste jeg at hele familien forventet at jeg skulle være der. Men angst og folkemengder, hører sjeldent godt sammen. I flere uker hadde jeg forsøkt å samle mot, mot til å møte min frykt og negative tanker. Men desto mer jeg tenkte på det, desto mer gravde jeg meg ned i mørke tanker.
Igjen valgte jeg å skylde på omgangssyken, slik jeg alltid gjorde ved familie sammenkomster. Jeg visste innerst inne at de ikke trodde helt på meg, men samtidig så jeg ingen annen utvei. Jeg taklet rett og slett ikke å møte Oslo på denne dagen. Jeg visste at svetten kom til å hagle, jeg visste at pulsen kom til å gå i hundre og jeg visste at mine egne tanker kom til å gjøre dagen enda verre, dersom jeg gikk ut blant folkemengdene. Det ble nok en jævla 17. mai, innelåst på mitt eget soverom.
Dette er blitt noen år siden for min del, men jeg vet at det er tusenvis av nordmenn som kjenner på akkurat det samme. Som i disse dager forsøker å samle mot til å komme seg ut, men som samtidig vet at de kommer til å skuffe familien, nok en gang. Derfor ønsker jeg å minne dere alle om, hvor viktig åpenhet og forståelse er i disse dager. Sørg for at ingen i din familie, opplever den samme feiringen som jeg gjorde i 2012. Snakk sammen og gjør det beste ut av situasjonen.
Angsten er et helvete, på dager som egentlig skal være hyggelige.
