Jævla 17. mai.

010319_1003_Hvorforerje2.jpg

De fleste av oss forbinder 17. mai, med is, barnetog og glede. Men for noen er denne dagen, bare nok en jævla 17. mai.

Jeg skrur tiden tilbake til 2012, i Oslo skinner solen og gradestokken viser godt over 20 tallet. Gatene er fylt opp med festglade mennesker, alle er kledd i bunader, dresser eller flotte kjoler. Hylene fra spente barn høres på mils avstand, i dag er dagen de har ventet på i lange tider. Endelig skal de få hilse på kongefamilien, endelig skal de få sine få sekunder med tv tid på slottsplassen og endelig skal de få spise så mange pølser og is de hæler etter barnetoget.

På samme tid som disse scenene utspant seg i Oslos gater, lå jeg innesperret på mitt eget soverom i Oslo. Jeg hadde bevisst låst meg inne, gardinene var dratt for og vinduene var lukket. Men allikevel kunne jeg høre ropene i det fjerne, jeg drømte meg tilbake til min barndom, på den tiden 17. mai var årets store begivenhet. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å samle opp mot, mot til å komme meg opp av sengen og mot til å komme meg i dressen og entre Oslos herlige 17. mai gater.


Jeg visste det allerede en uke i forkant, at denne dagen kom til å bli gjennomført innendørs. I flere måneder hadde jeg kjempet mot angsten, jeg hadde ikke vært ute av døren på flere uker og nå visste jeg at hele familien forventet at jeg skulle være der. Men angst og folkemengder, hører sjeldent godt sammen. I flere uker hadde jeg forsøkt å samle mot, mot til å møte min frykt og negative tanker. Men desto mer jeg tenkte på det, desto mer gravde jeg meg ned i mørke tanker.

Igjen valgte jeg å skylde på omgangssyken, slik jeg alltid gjorde ved familie sammenkomster. Jeg visste innerst inne at de ikke trodde helt på meg, men samtidig så jeg ingen annen utvei. Jeg taklet rett og slett ikke å møte Oslo på denne dagen. Jeg visste at svetten kom til å hagle, jeg visste at pulsen kom til å gå i hundre og jeg visste at mine egne tanker kom til å gjøre dagen enda verre, dersom jeg gikk ut blant folkemengdene. Det ble nok en jævla 17. mai, innelåst på mitt eget soverom.

Dette er blitt noen år siden for min del, men jeg vet at det er tusenvis av nordmenn som kjenner på akkurat det samme. Som i disse dager forsøker å samle mot til å komme seg ut, men som samtidig vet at de kommer til å skuffe familien, nok en gang. Derfor ønsker jeg å minne dere alle om, hvor viktig åpenhet og forståelse er i disse dager. Sørg for at ingen i din familie, opplever den samme feiringen som jeg gjorde i 2012. Snakk sammen og gjør det beste ut av situasjonen.

Angsten er et helvete, på dager som egentlig skal være hyggelige.

Share on facebook
Facebook
Share on google
Google+
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on pinterest
Pinterest

1 hendelser på “Jævla 17. mai.”

  1. Bjørg Gunnestad

    God morgen Kent!
    Ble frokost tidlig i dag. Klokka var vel 7, 2 egg, skive med Jarlsberg og rød paprika og kaffe.
    Jeg skvatt litt da jeg så hva du skriver om i dag….for angsten har plaget meg så lenge jeg kan huske. Gruet for siste time på skolen hvor vi kunne ha med oss dukkene våre, for jeg hadde ikke like fin dukke som de andre (dette er jo lenge siden, og alle hadde ikke like god råd, dette var på barneskolen som det heter nå). Nå har jo barn alt, for har ikke foreldre råd, så tar de forbrukslån! Men nå kommer jeg litt bort fra emnet.
    Angsten. Var også livredd for å svare selv om jeg visste svaret, leste jo lekser hele døgnet for å kunne alt for å tilfredsstille pappa….jeg var livredd ham, det kunne jo vanke en ørefik hvis det gikk dårlig.
    Men for å hoppe helt til gymnaset, gikk selvfølgelig på reallinjen, for etter barneskolen skulle jo alle på videregående hvor jeg heldigvis var den flinkeste i klassen. På karakterkortet mitt sto det jo M+ og S+. Helt sprøtt. Og selvfølgelig fikk jeg penger av pappa, 50 kr for M og 100 kr for S. Det ble jo litt av et forventningspress! Så når jeg kom på gymnaset og ikke lenger var den flinkeste i klassen, måtte det jo gå galt.
    Det var da mitt første nervesammenbrudd kom! Husker enda hvor glad jeg var den dagen kom hvor jeg kunne levere tilbake bøkene….
    Da var jeg 16 år, men hadde ikke gitt opp enda, var hjemme et halvt år for deretter å gå tilbake til videregående å ta 3.klasse på fysisk/teknisk linje på et halvt år. Da var jeg i skuddet igjen, for jeg hadde jo eksamen fra forskjellige fag og de i klassen kunne skrive av mine oppgaver.
    Nå glemmer jeg visst angsten, men mye av dette forventningspresset, hadde gitt meg ANGST. Den dag i dag tør jeg ikke gå ut alene, det lengste er til postkassen! Selv ikke søpla. Så i flere år har jeg hatt støttekontakt. Og ellers har jeg alle de hjelpemidler som man som eldre bør ha. Ikke noe i veien med det fysiske her.
    Har div plager, men har jo en ‘pillemaskinen’som piper 09.00 og 21.00 med multidoser. Piller som har gått utover tennene mine. Får vel en regning nå på rundt 120.000 kr.
    Kjenner enda at 17.mai kommer, går ikke ut, men har invitert min venn gjennom 20 år på middag her. Tror det er 1.gang.
    Det er vel derfor jeg har prøver retten flere ganger i det siste.
    Kjenner jeg må ha en pause nå.
    Men liker den stille stunden etter frokost og før jeg setter på radio kl 09.00.
    Ha en fin dag Kent!😎🌷♥️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *