Aldri før har jeg hatt så vondt i magen, som det jeg hadde da jeg leverte min seks måneder gamle datter i barnehagen for første gang. For selv om mange mener at dette er alt for ungt, er nok den følelsen sterkest hos oss foreldre. For mange mener det er fælt å skulle etterlate et seks måneder gammelt barn i barnehagen, men dessverre er det veldig mange foreldre der ute som ikke har noe valg. Man blir nærmest tvunget til å sende barnet sitt i barnehagen så tidlig.
Slik situasjonen er for oss, hadde ikke vi mulighet til å ta oss fri fra jobb uten lønn. Så da vi tok valget om å søke barnehageplass, var det fordi vi så på dette som eneste løsning. Valget i seg selv var veldig tøft, men kritikken vi har mottatt for dette valget har nesten vært enda større. Meldinger om at vi mishandler barnet, fordi vi sender henne så tidlig i barnehagen er definitivt ikke med på å gjøre situasjonen lettere for oss.
Dette har ført til at jeg i flere situasjoner har skammet meg over hele situasjonen. Som for eksempel da folk spør meg hvor gammel hun er, er det veldig fristende å juge på alderen bare for å slippe flere spørsmål. Det er ikke slik det bør være, for veldig mange sitter i samme situasjon som oss og ingen bør kritiseres for å sende barnet sitt for tidlig i barnehagen. Det valget er ikke et ønske fra foreldrene, det er en nødvendighet for å få endene til å møtes i hverdagen.
Dette er blitt et stort problem, for det føles litt som å bli sparket når man ligger nede. Slik skal ikke noen føle det, uansett situasjon. Derfor håper jeg at mine tanker rundt dette, kan være med på å endre noen holdninger i samfunnet. Slik at foreldre i samme situasjon som oss, heller kan møte støtte og forståelse over valget vi har måttet gjøre. Fremfor å føle at man må juge til andre for å slippe flere spørsmål.
