Du er ikke pappaen vår!

bilde

Jeg vet så utrolig godt at det dere roper til meg er helt rett, men samtidig gjør det så utrolig vondt å høre disse ordene.

Jeg husker fremdeles hvor usikker jeg var den første perioden, skulle jeg nærme meg barna som en kompis, eller måtte jeg vise dem hvor mine grenser gikk fra dag en. Jeg hadde aldri hatt rollen som stefar tidligere, egentlig hadde jeg ikke hatt så mye med barn å gjøre tidligere og i hvert fall ikke på denne måten. Jeg visste at jeg ikke skulle erstatte en pappa, for de hadde allerede verdens beste pappa. Men jeg skulle heller ikke være noen lekekamerat, jeg måtte være noe midt i mellom.

Barna hadde nettopp vært igjennom den tøffeste perioden i deres liv, jeg husker selv hvor vondt det var når mamma og pappa flyttet vært til sitt. Derfor ble det noen uker med prøvelser. De testet mine grenser, jeg testet deres grenser og på en eller annen måte var dette måten vi skulle bli bedre kjent på. Til å ha vært igjennom så mye på kort tid, syntes jeg barna taklet dette på en skikkelig god måte, men selv klarte jeg ikke helt å finne min rolle oppi det hele. Jeg ble nok litt for mye lekekamerat.


Sakte men sikkert etter den berømte prøveperioden, måtte jeg starte å sette grenser for å ikke bli barnas lekestativ. Det medførte noen episoder som ikke var like hyggelige, for selv om jeg visste at jeg ikke var faren deres, gjorde det vondt å høre. Ikke fordi jeg ville være faren deres, men fordi jeg følte de ikke respekterte meg som en voksen person i livet deres. På en måte skjønte jeg de litt også, for jeg har hatt steforeldre selv og jeg har ikke alltid vært like hyggelig mot dem. Jeg har ropt langt verre ting til dem.

Men plutselig satt jeg i samme situasjon igjen, men rollene var plutselig snudd om. Nå var det jeg som var steforelderen, plutselig var det jeg som skulle ta i mot all ropingen og jeg innrømmer det med en gang, det taklet jeg dårlig. Det at mine steforeldre holdt ut den gangen er et under, for om disse barna hadde vært som meg, hadde jeg nok gitt opp dette for lenge siden. Men jeg tok det allikevel veldig tungt de gangene jeg følte jeg ikke fikk det til med barna, derfor tok det litt tid før jeg følte meg god nok i rollen.

Sett i ettertid er jeg overlykkelig, for at ting er blitt som de er blitt. For jeg føler jeg har et veldig godt forhold til mine stebarn og jeg føler meg ganske sikker på at de føler det samme. De har vært veldig viktig for meg, spesielt i kampen mot ADHD diagnosen min. For hadde det ikke vært for dem, hadde jeg nok aldri fått nok utløp for min utålmodighet. Så tusen takk for at dere er her for meg, dere betyr veldig mye for meg og jeg er kjempe glad i dere begge to.

Les også disse innleggene:

Facebook
Twitter
LinkedIn
Pinterest

2 hendelser på “Du er ikke pappaen vår!”

  1. Skjønner at dette var vanskelig for deg. Vi ble skilt og sønn bestemte vi skulle bo hos meg, men han var i en vanskelig alder, ca 13-14 år, etter en vanskelig ungdomstid måtte jeg dessverre be han flytte til pappa som hadde ny kone. Dette gikk ikke bra, han rømte tilbake til meg, tyvlånte konas bil. Husker ikke helt hvordan vi taklet det, men du kan vel si han skeiet ut, begynte tidlig å drikke øl, bodde hos meg da ja.
    Mye skjedde, bl.a måtte jeg ringe nabo for å få hjelp, han var vel da ca 15 år og ikke lett å hamle opp med OG han likte ikke pappas nye kone!
    Og ennå var ikke jeg og pappan venner. Lang historie kort, jeg fikk brev fra hans kone, jeg tente på alle plugges, kopi av brevet hennes og skrev til faren, sendte kopi av hennes brev pluss mitt til ham på jobben. Sendte det hele til Fylkesmannen! I dag kan jeg le, har fortalt sønn hele historien og mer til (han likte ikke den nye kona). Hun døde dessverre, men de fikk en sønn, så nå er min eks gift for 3.gang, og vi er venner alle sammen, sønn fra 2.ekteskap er nå onkel til mitt barnebarn! Mangt mer kunne sies, men det er nok ikke lett å være skilsmissebarn….
    Var nok mange vonde ord ute og gikk…
    Hilsen meg som heier på det dårlige laget ManU!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.